Bestemor på oppdrag

Av Anne Lise Hjermstad



Dedikasjon

En varm takk in memory til Frank Nordli. Uten din hjelp og varme, rosende ord, hadde jeg aldri fortsatt å skrive.
Til alle koselige unger, og dyr jeg har møtt på min vei. Spesielt til katten Håkon og hunden Sam.



























1 Bestemor på oppdrag
Langt, langt bortenfor stjernene ligger et lite koselig land, som heter Eventyrland. Men de som bor der har vært kjempetriste, lenge. Kongen og dronningen samlet sitt øverste råd, for å finne ut hvorfor været hadde blitt så dårlig, og alle var så triste.

I det høyeste tårnet i Eventyrland bodde Franklin, en klok gammel mann som visste det meste, både om eventyrland, og om menneskenes verden. Da rådet hadde møte med kongen og dronningen, bad Franklin om å få ordet.
- Deres Majesteter. Jeg vet hvorfor alle her i Eventyrland er så triste, og hvorfor været er så dårlig. Menneskene på jorden forteller ikke lenger eventyr, og tror ikke at vi finnes. De tror at vi bare er historier, som ble fortalt i fortiden. Og det er ikke moderne lenger å lese eventyr, eller fortelle eventyr. Alt skal være moderne, og helst foregå på data eller på TV.
- Dette ødelegger miljøet vårt. Det at folk ikke tror på oss, har gitt oss dårligere vær, med mye regn og storm. Vi må snu dette, før skyen av tristhet ødelegger hele Eventyrland.

Store tårer trillet nedover kongens kinn, og dronningen måtte gripe til et lommetørkle for å stanse tårenes flukt nedover kinnene hans.
- Dette kan vi ikke finne oss i sa, kongen bestemt.
- Vi må gjøre noe for å stoppe all denne sorgen og alle tårene.
Han tenkte seg om litt, så spurte han:
- Hvem er den beste historieforteller i vårt vakre land?
Franklin smilte, for et håp hadde våknet i hjertet hans.
- Det er Bestemor, det, herre konge.
- Da må jeg snakke med henne, med EN gang, sa kongen, og dronningen nikket enig.
Den raskeste av kongens vakter løp over til Bestemors hus, for å hente henne. Du skjønner de har ikke telefon i Eventyrland. Det er altfor upersonlig. Kan en ikke stikke over til en nabo med en beskjed selv, så sender en noen, som har raske ben.

Det varte ikke lenge før vakten var framme ved Bestemors hus. Hun hold på med å børste hunden Sam. Den lange pelsen hans skinte i sola. Katten Håkon tok morgenvasken sin selv, og kikket misfornøyd på vakten, som stod litt for nærme Bestemors hagegjerde, etter Håkons smak.
- Beeestemor, mjauet Håkon.
- Ja, Vennen, svarte Bestemor.
- Det står en sånn løpemann her, VELDIG nær gjerdet vårt.
- Slapp av , Håkon , svarte Sam.
- Han kommer sikkert med en beskjed til oss, fra noen.

Bestemor reiste seg opp. Ryggen hennes var litt stiv, men endelig var hun på beina, og i det samme fikk vakten igjen pusten.
- Sannelig min hatt. Du kommer fra slottet du, fastslo Bestemor.
- Ja, frue, bukket vakten.
- Frue… hehe. Den var god, humret Bestemor.
- Kall meg Bestemor du, det gjør alle andre.
- Kanskje du vil ha litt iskald ananas saft?
Vakten så lengselsfullt på henne, og mumlet at det hadde vært godt…
- Men hva tror du kongen vil si, om jeg drikker saft, og ikke kommer fram med ærendet mitt?
Han kikket rundt seg, litt engstelig.
Bestemor lo.
- Jeg skal ikke si noe, om ikke du sier noe selv.
Så gikk hun bort til bordet, og hentet et glass som hun fylte med saft og isbiter. Vakten nøt den kalde, friske drikken, og da han hadde tømt glasset, så bukket han dypt til takk.

- Så var det ærendet ditt da, smilte Bestemor.
- Ja.. Det er sant. Hans Majestet Kongen, og Hennes Majestet Dronningen håpet du kunne komme opp på slottet å snakke om en jobb.
- En jobb? Bestemor var sjokkert.
- Hva i all verden kan det være de vil meg?
Sam brummet, litt, så sa han:
- Ta meg med da vel, så har du selskap. Og selv kongen må da forstå at det er godt å ha en god venn i nærheten.
Håkon fnøs:
- En god venn? Jaså. Det skulle liksom være deg det… Han snudde ryggen til Sam, og spankulerte bort til Bestemor.
- To gode venner er da bedre enn en, og dessuten, så er ikke jeg så lettlurt som han der.
Sam viste tenner og knurret.
- Så da gutter! Dere er begge mine venner, så jeg tar med meg dere begge.
Og der med gikk de tre vennene av sted i følge med den unge vakten.

Et par minutter senere kom de inn i kongens kontor på slottet. Der satt kongen og ventet, sammen dronningen og rådgiverne.
Franklin reiste seg da Bestemor, Sam og Håkon kom inn i følge med vakten, og gikk mot henne.
- Velkommen, Bestemor. Kongen spurte etter Eventyrlands beste historieforteller, og da bad jeg ham sende bud til deg.
Bestemor så overrasket ut. Skulle hun fortelle historier for kongen? Var dette noe å lage slik oppstyr for…

Det var nesten som om kongen leste tankene hennes, og han sa:
- Bestemor! Det er riktig som Franklin sier. Jeg spurte etter den beste historiefortelleren i landet vårt, for vi er i en stor krise.
Bestemor satte seg ned på stolen Franklin hadde trukket fram til henne, og lyttet nøye mens kongen fortalte om miljøkrisen.
- Så, avsluttet kongen. Nå lurte vi på om du kunne tenke deg å reise som ambassadør til jorden, og menneskene for å lære dem om oss. At vi finnes, og at vi er like ” hippe”, han smilte litt av det uvante ordet, før han la til;
- som moderne ting.
- Ja, kjære Bestemor, nikket dronningen.
- Det er av største betydning at du tar på deg denne jobben.
Bestemor tenkte seg om litt, før hun svarte:
- Det er et ærefult oppdrag, som Deres Majesteter ber meg legge ut på, men jeg kan ikke reise uten mine to beste venner, Sam og Håkon.
Kongen smilte, for første gang på måneder, eller var det kanskje år? Dronningen kunne ikke riktig huske, og det kunne ikke rådgiverne heller.
- Det er ikke noe problem. Vi har senderen klar, og vi har allerede funnet den best, tenkelige byen å starte i. Tvedestrand i landet Norge er det ingen av våre fiender som vil mistenke at vi setter opp en sentral for en ny spredning av eventyr og historier.
- Flott sa Betemor fornøyd, og da kongen spurte henne om hun kunne reise samme dag, hadde hun ikke betenkeligheter.

Hun hastet hjem, sammen med Sam og Håkon. Dronningen hadde tenkt på Bestemors kranglete rygg, og hadde sendt med dem den unge vakten som hadde hentet Bestemor til rådsmøtet.
Vakten het Håvard, og synes det var koselig at han kunne få hjelpe Bestemor å pakke for den viktige reisen.

- Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg blir borte, sa Bestemor til Håvard.
- Sam og Håkon skal jo være med, men blomstene mine, og småfuglene ute… Hun kikket tankefull på den unge vakten.
- Kunne du tenke deg bo her, til jeg kommer tilbake? Og dersom du sier ja, så skal du ikke bli husløs, når jeg kommer tilbake heller. Jeg har et lite gjestehus i hagen, og det kan vi sette i stand til deg.
Bestemor humret. Godt fornøyd med sin egen ide.
- Og en kjekk, ung mann som deg skal vel, etter hvert finne en kone, og da er det greit å ha sitt eget bosted.
Håvard rødmet, og fortalte at han allerede var forlovet med Anne, dronningens sydame. De skulle gifte seg, så snart de hadde spart sammen til et eget hus.

- Da er det da ikke noe å vente på, smilte Bestemor, mens hun kikket på koffertene hun hadde pakket. Send meg en e-post med video fra bryllupet, så skal jeg sende eventyr og babyutstyr når den første er på vei, om jeg ikke har kommet tilbake til da.

Håvard takket, rørt. Grep en koffert i hver hånd, mens Bestemor slang en ryggsekk på ryggen. Der hadde hun den bærbare datamaskinen, som hun skrev eventyrene på. Både de hun laget selv, og de hun hadde lært gjennom livet.
I siste sekund husket hun å ta med reisekameraet. En hendig liten sak Franklin hadde konstruert for lange reiser, og som skulle bringe henne tilbake til Eventyrland, når oppdraget på jorden var utført.
Sam og Håkon travet ved siden av hverandre, litt foran Bestemor. De var spent på dette med reisen til jorden, og lurte veldig på om det fantes hunder og katter der de kom.
- Ja, svarte Bestemor.
- Det finnes hunder og katter der, sa Bestemor og la til:
- Men dere må passe på at dere ikke snakker menneskespråk når det er andre i nærheten enn meg.
- Skjønner de ikke hva vi sier da, undret Håkon.
- Tullebukk, brummet Sam.

- Jammen, det kan jo være de snakker en annen dialekt eller noe, forsvarte Håkon seg.
- De snakker norsk, menneskene altså, men det er ikke dyr der nede som kan snakke menneskespråk, slik som dere to, og det vil være et kjempesjokk for menneskene om de hører dere snakke, slik at de forstår hva dere sier, sa Bestemor.
Hun stoppet opp, og kikket alvorlig på dem, før hun fortsatte:
- Derfor må dere love at dere ikke snakker menneskespråk når dere er i nærheten av andre mennesker, eller dyr, for den sags skyld.
De to vennene kikket opp på matmoren sin, og lovte på tro og ære at de kun skulle snakke menneskespråk, når hun var alene sammen med dem.

Snart etter var de framme ved det tårnet til Franklin. Ja for Franklin trippet spent foran et stort apparat han hadde rigget opp i hagen sin.
- Hva i all verden er det der, spurte Bestemor nysgjerrig.
- Det er den nye senderen min, svarte Franklin stolt.
- DEN DER, utbrøt Bestemor forskrekket.
- Da er jo den lille jeg har med meg altfor liten!
Franklin lo av forskrekkelsen hennes.
- Hvilken modell er det du har da, spurte han
- Jeg har reisemodul 2007 IX, svarte Bestemor
- Den er et år gammel, jo, og mangler de aller siste justeringene, sa Franklin.
Bestemor så helt forferdet ut.
- Betyr det at jeg jeg ikke kan komme sikkert hjem igjen da, når oppdraget mitt er utført.
- Jeg har en ny en her til deg. Det er reisemodul 2007 X, sa Franklin og trakk opp en mosegrønn boks fra den vide lilla frakken han hadde på seg.
- Og skulle det komme en enda bedre utgave før du er hjemme igjen, så skal jeg personlig komme å levere den, forsikret han.
- Og du kan garantere at den der er stor nok, og kraftig nok til å få oss alle tre sikkert hjem, spurte Bestemor, plutselig betenkt, mens hun kikket på det store monsteret
- Jada, forsikret Franklin.
- Den er kraftig nok til å få dere tre hjem fra jorden.

Franklin snudde seg mot Håvard og ba ham sette bagasjen inn i luken bak på modulen.
Så åpnet han døren på siden av modulen, og ba de tre reisende ta plass.
Bestemor gikk inn og satte seg i en myk lenestol, men Sam likte ikke valget hennes, og brummet fornærmet.
- Bestemor da… sa han skuffet, og hun forstod raskt hva han mente.
- Jada, kose gutt, smilte hun, og satte seg til rette i sofaen. Sam hoppet straks opp ved siden av henne. Håkon nølte litt, usikke på om han kunne dele sofaen med de to, for det var ikke alltid Sam godtok at de to skulle kose i nærheten av Bestemor samtidig.
Bestemor kikket på Sam, og Sam på henne, så brummet han:
- Ja, så kom da småen, og legg deg i fanget til Bestemor. På den måten er vi nær henne vi kan begge to, og kan passe på henne på reisen.

Bestemor smilte for seg selv. Tvilte innerst inne på at de to vennene kunne passe på henne på denne reisen, men trodde i stedet de var urolige for dette nye og ville ha nærhet av den grunn.

Hun lukket øynene og lente seg bakover, men åpnet dem igjen, litt forbauset, da hun hørte klapping utenfor modulen. Der stod alle vennene hennes, og aller forrest kongen, dronningen og Franklin.

- Kjære, Bestemor, sa dronningen. Vi ville gjerne sende med deg noen små gaver, i takknemlighet for det du gjør for oss her i Eventyrland. Jeg skal sende med deg to ting. For det føreste denne løvetannen. Det er en underlig liten blomst. Ikke bare en overlever. Men denne, gjennom potta den står i, en radiomottaker, slik at du kan få inn radiostasjonene her i Eventyrland.
- FLOTT, utbrøt Håkon, som koste seg vilt med Kanal 42 og den myke stemmen til programlederen, Katja. En vakker siameserjente.
Bestemor hysjet smilende på sin svarte, slanke kattevenn.

- Og så denne her. For hell og lykke på oppdraget, et halskjede med anheng til deg , Bestemor.
Bestemor ville igjen reise seg, men Dronningen gav henne signal til at hun kunne bli sittende, og gikk inn i modulen og hang kjedet rundt halsen hennes. Kjedet var av lær, og anhenget en hvit marmor elefant.
Bestemor takket, rørt og etter å ha gitt henne en god klem, og klappet både Håkon og Sam , trakk dronningen seg ut av modulen, og lukket døren bak seg.

Etter et snaut minutt, startet modulen, og Bestemor lukket øynene på ny. Sam brummet litt. Håkon mjauet tilbake og så var de på vei til en helt ny verden. Den sjarmerende lille byen, Tvedestrand i Norge.

Etter en kort flytur, landet modulen på en veranda i Bakkeskåt, en av bydelene i Tvedestrand. De landet rett ved et koselig hvitt hus. Huset var tomt, og det var her de tre skulle bo mens oppdraget på jorden ble utført. Jobben med å få menneskebarna til å lytte til eventyr og tro på de mange skikkelsene som fantes i Eventyrland.

2.Løvetannen og Østavinden!
Bestemor hadde landet i en by som var veldig glad i bøker. Bokbyen ved Skagerrak, kaltes den. Den aller første uken der ble Bestemor kjent med en koselig dame som eide en bokbutikk. Hun var selv bestemor til 5, og det sjette barnebarnet var snart på vei, så EVENTYR synes hun var viktig. Og allerede den første uken Bestemor var i Tvedestrand, fikk damen samlet noen barn i butikken til en eventyrstund.
Bestemor satte seg godt til rette i en stor, grønn stol inne i butikken, og barna satte seg på golvet rundt henne. Spent på hva denne merkelige damen, med det røde, rufsete håret skulle fortelle. Noen satt litt urolig, og lurte på om hun kunne bli fort ferdig, slik at de kunne komme hjem til dataspillene og tegnefilmer på TV. Men Bestemor smilte bare rolig, og det varte ikke lenge før hun hadde oppmerksomheten til alle barna. Hun kremtet litt, så begynte hun på historien om løvetannen og vinden:
-I en liten eng på Sørlandet, stod en løvetann og hang med hodet. Solen stekte, og jorden rundt den lille planten var tørr og sprukket.
Fra øst kom en lystig bris dansende. Han så den vakre lille blomsten og bråstoppet. Dette var det vakreste syn han noen gang hadde sett.
Han fløy raskt ut i havgapet og hentet en regntung liten sky. Kilte den, akkurat passe, og den rislet ut regndråper over den vesle planten. I det samme øyeblikk som den vesle planten rettet seg opp, med små diamantlignende dråper i den gylne kronen, blåste Østavinden skyen vekk og tørket sin vesle Prinsesse, og gav henne varmen tilbake igjen. Han passet nøye på at det ikke ble FOR varmt, og da sola ble for ivrig, sendte han en tykk sky foran henne og lot løvetannen få nødvendig skygge, før hun risikerte å tørre ut igjen.
- Takk, kjæreste!
Østavinden stoppet brått. Den mye stemmen var som en fløyelsmyk klang av klokker i ørene hans.
- Du reddet livet mitt.
Østavinden hostet forlegen..
- Det var då så lite, Prinsesse.
Løvetannen lo en trillende latter.
- Prinsesse.. Det er det vakreste noen har kalt meg.
- Du er min Prinsesse, mumlet han.
- Jeg har ventet på deg lenge, elskede!

Løvetannen bøyde hodet, og en tåre trillet ned og nådde bakken med en dump lyd.
Østavinden holdt pusten, før han kysset det gyllne hodet som skinte som rødt gull i strålene fra sola.
- Hvorfor gråter du? Jeg skal passe på deg jeg. Du skal være min, og ikke noe mer skummelt skal skje deg, det lover jeg.

Takknemlig løftet løvetannen hodet og nøt at Østavinden rusket henne i kronbladene. Sakte hvisket hun ordene fram. Og stemmen var fylt av takknemlig varme, men samtidig en usigelig tristhet. En tristhet som slet i hjertet på Østavinden. For selv om han hørte ordene hennes. Forstod han ikke helt. Trodde det var redselen for fortida som kom tilbake

- Jeg skal ikke bli her evig. Det er ikke mulig, skjønner du. En dag blir jeg gammel og skal dø. Men kan du da komme og ta deg av barna mine, som du reddet meg?? bad Løvetannen.
- Jeg lover, hvisket han mykt, og kysset henne nok en gang.

Hver eneste dag blåste Østavinden innom og stelte for sin kjære Prinsesse. Han fortalte henne om turene sine, og om alt han opplevde på turene sine.
- Vil du ta barna mine med på en flytur før du setter dem ned, spurte hun, forsiktig. Redd for å skremme ham vekk, for hun hadde innsett at han ikke forstod at vennskapet deres en dag ville ende.
- Jeg sitter jo fast her jeg, lo hun forlegent.
- Men det kunne vært artig om de kunne se seg litt rundt.

- Ja, kjære Prinsesse. Det vil jeg. svarte Østavinden. Og så snakket de ikke mer om det.

En morgen var Østavinden i usedvanelig godt humør. Han hadde full av erte-lystent blåst hele storvasken til ei bondekone ut i gjødselbingen. Han lo fornøyd for seg selv da han blåste inn over åssiden og ned på enga der Løvetannen vokste,
Brått stoppet han opp. Hans gyllne Prinsesse var blitt grå.
- Elskede... mumle han, og kysset henne varsomt.
Med svak stemme svarte hun:
- Godt å se deg, kjæreste... Husker du løftet du gav meg om å ta deg av frøbarna mine??
- Ja, snufset Østavinden. Men er det ikke noe jeg kan gjøre for å få deg frisk???
- Nei, elskede.. svarte hun, og strakte seg i et siste kyss.
Selv med mykeste kyss klarte ikke redde den gyldne Prinsessen, så Østavinden samlet opp alle frøbarna og lot dem få en flytur, før han satte de ned på plasser hvor det var trygt for små Løvetann Prinser og Prinsesser og vokse opp.

Neste sommer kom han tilbake. Passet på at hver og en fikk nok vann og sol. Fortalte dem om deres mamma. Hans store kjærlighet, før han om høsten tok seg av deres barn, som han hadde tatt seg av dem.
Se godt etter neste gang du ser en løvetann på et uvanelig sted. Kanskje det er en av slektningene til Østavindens vesle Prinsesse, og setter du deg ned og lytterm som jeg gjorde. Så kan du og får høre historien om hvordan Østavinden reddet en liten Løvetann.

3. Sam kommer hjem.
Den første eventyrstunden i Bokbyen hadde vært en suksess. Anita, som eide bokbutikken var kjempefornøyd, så uken etter var Bestemor igjen på plass for å fortelle en historie. Denne gangen valgte hun historien om hvordan Sam ble hennes følgesvenn, og
Barna fulgte storøyd med, mens hun fortalte. Og de voksne som hadde fulgt med barna, var like oppslukt. Det var lenge siden de hadde hørt noen fortelle eventyr. Og denne damen kunne kunsten å fortelle!
- Kalenderen viste september, og jeg hadde nettopp flyttet inn i en ny leilighet i Tvedestrand. Vel. Leiligheten var langt fra ny... Huset var over 100 år gammelt. Men for meg var det et nytt hjem, siden jeg ikke hadde bodd der så lenge.
Matthijs, kattungen min, var hyggelig selskap, men jeg savnet en en hund, som kunne holde meg med selskap på turene mine gjennom byen, og i skog og mark… Så jeg satte meg ned ved datamaskinen, og slo den på.
- Skal jeg se om jeg kan finne en kompis til oss, sa jeg til Matthijs, men fikk ikke noe svar. Han sov.
- Typisk katt, mumlet jeg, og konsentrerte meg i stedet om datamaskinen, og de mange sidene, som finnes der ute i Cyberspace. Jeg rotet fra den ene siden til den andre, inntil jeg kom over denne annonsen:

- Jeg er en tri-color Collie gutt, og er vel rundt 4 år. Eierne mine sier at jeg krever for mye tid. Mer tid, enn de gidder å gi, så de lurer på om det er noen der ute som har tid til meg.

Under annonsen stod et lokalt telefonnummer, og jeg nølte ikke. Strakte meg etter mobilen, og ringte.
En dame tok telefonen, og presenterte seg som Ulla Britt. Jeg fortalte at jeg hadde sett annonsen om hunden, som trengte et nytt hjem.
- Ja, sukket Ulla Britt oppgitt. Han tar altfor mye tid. Så datteren min, og jeg er på jakt etter noen som kan ta over denne " jobben".

Jeg kjente sinnet bygget seg opp , stakkars hund! Men klarte å beholde roen i stemmen:
- Hva slags pris har dere tenkt dere for ham???
- Han går gratis.
Jeg sukket lettet. Det passet meg og lommeboka mi bra. Også fortalte jeg litt om meg selv, Matthijs, katten. Og ikke minst at jeg var erfaren hundeeier.
Damen ble begeistret, og lurte på om jeg ville møte Sambo, samme
kveld. Jeg svarte at det ville passet bra, om jeg hadde hatt bil....
- Men den har vi, sa Ulla Britt fort.
Jeg slo til, og vi ble enige om å møtes på brygga, ved rådhuset klokka 1900.

Matthijs sov seg gjennom vente tiden. Men jeg var rastløs og klarte ikke finne roen. Klokka gikk bare SÅ sakte. Men endelig kunne jeg rusle ned til møtet med en stakkars hund, som eierne hadde blitt lei av.

Da jeg kom ned på brygga, var en dame og en jentunge i ferd med å hjelpe en collie ut av en blå stasjonsvogn. Hjertet sank i meg. Dette så ut som et VRAK, ustelt og fæl.
Før jeg fikk tid til å tenke nærmere over hvilken forfatning hunden var i, var jeg borte ved trioen og presenterte meg.

Jeg satte meg med en gang ned for å undersøke hunden, og da haglet unnskyldningene fra Ulla Britt over hundens forfatning. Den ene dummere enn den andre.

- Tiden strakk ikke til... - Ikke blitt børstet de siste dagene...

Inne i meg kokte det i sinne. En vakker hund, men som sagt et vrak. Hunden måtte vekk fra det livet han hadde. Om man kunne kalle det et liv da..
Med kjærlige hender strøk jeg hunden over kinnet, rundt øynene og over snuten.
- Godgutt du. Ikke sant, mumlet jeg.
Med ett glimtet det til i hundens øyne. Og et forsiktig tunge kjærtegne hånden min, og kinnet mitt.

Ulla Britts unnskyldninger holdt fremdeles på:
- Jeg VET at jeg skulle ha børstet ham... Men tiden har ikke strukket til den siste uka..... Og han røyter SÅ mye, altså...
Da sprakk jeg, og med iskald røst spurte jeg hvor lange uker hun opererte med.
- Hva mener du?? Tonen var fornærmet og sur.

- Bare det jeg sa, svarte jeg For de fleste kan se at denne hunden ikke har blitt børstet på de siste par 7 dagers ukene...
Som en bekreftelse puttet hunden snuten inn i hånden min,og trykket lett. Jeg besvarte trykket, og ble belønnet med at buskehalen danset.
- Jeg tar ham, sa jeg, før Ulla Britt fikk sjanse til å si noe mer.
Og i det jeg grep båndet og gikk, la jeg til:
- Du har telefonnummeret mitt, om du er interessert i kontakt.
Jeg gikk, med hunden travende ved siden av meg. Han så seg ikke tilbake. Og halen danset lett. Hadde han skjønt at dette var starten på noe bedre??

Så fort vi var utenfor hørevidde av Ulla Britt og datteren hørte jeg en hes, men myk stemme utbryte:
- Gudskjelov!!

- Hva sa du, sa du????
En myk, trillende latter fulgte, før stemmen lød:
- Du hørte godt hva jeg sa...
Jeg kikket ned. Jo da. Stemmen kom fra hunden som gikk ved siden av meg.
Forvirret svarte jeg:
- Jo da jeg hørte hva du sa. Det er det som er problemet....
- Er dette skjult kamera, eller noe??
- Nei, svarte hunden.
- Det er det ikke. Jeg kommer fra slekten Mac Arthur i Skottland. Vi snakker, men bare til våre rettmessige eiere. Men nå kan du vel fortelle meg hva du heter?
Hunden skakket på hodet og logret med halen, mens han ventet på svar.

For overrasket til å spørre om noe fortalte jeg at jeg heter Anne Lise.
- Kaller deg Anne-mor jeg...
Hunden logret og smilte.
- Greit det sa jeg.
- Men hva heter du??
- De der, jeg nikket bakover mot de han hadde bodd hos.
- De kalte deg Sambo.
Hunden så lei seg ut. Bøyde hodet og snufset.
- Neida, forsikret jeg. Du skal ikke tilbake til dem! Slapp av. Men jeg har skjønt det du heter IKKE Sambo, i alle fall….

I bakhodet surret scener fra en av de mest romantiske filmer jeg vet: Søvnløs i Seattle... Hun het Annie...Men hva het han?? Etter et par sekunders tenketid, utbrøt jeg:
- SAM!
- Ja, sa hunden og hoppet rundt meg i glede!
- Det stemte det mamma sa.
- Hva sa hun, spurte jeg og følte meg dum igjen.
- At den rette eieren vet hva vi heter... OG DU VISSTE DET!! Da er du mitt menneske, du da. Herlig!
Han danset en liten gledesdans.

- Liker du forresten katter?? Jeg har en hjemme, og han er sær.
- Alle katter er sære, svarte Sam.
- Hva heter han, og hvor gammel er han?
Jeg fortalte at katten heter Matthijs, og er 14 uker.
- Bare en unge. Min minste kunst, smilte Sam fornøyd.

Et par minutter seinere stod vi i oppgangen til leiligheten jeg leide, og Sam stirret på trappa, og nektet å gå videre.
- Trapp, sa han. AU!
- Har du problemer med leddene dine, eller ryggen, ville jeg vite.
- Nei. Ser ikke så godt. Og datt ned ei trappen gang.
- Stakkars, sa jeg, men det skal vi løse greit. Vi tar et trinn om gangen. Jeg lover at jeg skal gå bak deg, i tilfelle at du snubler.

Og slik kom vi opp. Leddene mine og øynene til Sam. Handikappet, begge to, men allerede på vei til et godt vennskap.

Da vi kom inn, satt Matthijs og ventet ved kjøkkendøra. Men da han så Sam bøyde ryggen seg til en C og han freste sint. Jeg kjente tvilen som en kanonkule i magen.
Sam merket uroen min, for han sa trygt:
- Gi meg en halvtime du.
- Ok. sa jeg, og tok av ham lenka.
- Gå rundt å gjør deg kjent du, sa jeg, så skal jeg finne vann og mat
til dere. Må også vaske noen klær.
Sam logret til svar.

25 minutter seinere, satte jeg over kaffen. Trengte en pause, og var veldig spent på hvordan det gikk med Sam og Matthijs. Hadde ikke før tenkt tanken, før jeg hørte Sams myke stemme:
- Anne-mor... Kan du komme hit litt?
Stemmen kom fra hjørnesofaen, jeg hadde dradd ut fra veggen, slik at jeg kunne sitte å se utover fjorden, når jeg letter etter inspirasjon til skrivingen min.
Jeg ruslet bort, og kikket spent i hjørnet av sofaen. De lå Sam , og sammenkrøllet , oppe på halen hans, lå Matthijs og snorksov.
- Var det ikke det jeg sa, smilte Sam .
Og dermed var Sam endelig kommet hjem.

Bestemor kikket rundt seg da hun hadde fortalt historien om Sam. Det var slik hun hadde møtt Sam på riktig. Katten Matthijs hadde flyttet til noen andre, men Sam og Bestemor hadde blitt uatskillelige den høstdagen,

- Vil dere hilse på Sam, spurte Bestemor.
Ungene jublet og de voksne klappet
Bestemor ropte Sam, og han kom ruslende inn fra bakrommet og fikk masse kos og klapp fra de som hadde kommet for å høre Bestemor fortelle, før han ruslet over til Bestemor la seg ned foran henne.

- Vil dere høre mer eventyr, smilte Bestemor, så er dere velkommen tilbake til neste uke!
Alle som var der klappet. En etter en forsvant de ut av butikken. De voksne lurte litt på om dette var et eventyr, eller en sann historie. Barna lurte ikke. De visste det var et sant eventyr!


4. Håkon og maurkongen
Det var onsdag, og tid for en ny eventyrstund med Bestemor i Bokbyen. Håkon hadde vært sur da Bestemor og Sam kom hjem uken før at Bestemor hadde valgt en historie om Sam, og ikke han. Men Bestemor trøstet ham med at det skulle komme, og at hun ville presentere vennene sine i den rekkefølge de hadde kommet inn i livet hennes.
Da Bestemor kom inn i lokalet denne onsdagen, var det allerede mange som ventet på å komme inn, og flere kom, i løpet av den halvtimens kaffepraten hun hadde med Anita, som eide bokbutikken.
- Dere får sette dere tett sammen i dag, sa hun, da hun hadde satt seg ned i stolen.
- Og så må dere love meg å være stille, slik at alle hører.
Både barn og voksne nikket, og dermed begynte Bestemor å fortelle om Håkon:
- En langstrakt svart skikkelse snek seg opp kleivene over Bakkeskåt. Kjempebratt, for menneskeføtter, men en liten pusekatt hadde ikke problemer med å komme seg fram.
Håkon var født på selveste 17nde mai, og var kry av menneske navnet sitt. Han var oppkalt. Det betydde at han hadde fått samme navn som noen andre. Men matmor hadde aldri sagt hvem.. Håkon tenkte heller ikke så mye på det. Han hadde vært på jakt om natta, og var småtrøtt. Det var en del mus i heia, og denne natta hadde Håkon nedlagt en av dem. Han var godt fornøyd med jakten

På veien hjem svingte han bortom ei diger maurtue. For bare noen uker siden, hadde det vært masse aktivitet der. Men nå hadde vinteren kommet, og tua lå stille. Håkon satte seg ned og tenkte litt. Kunne maurene ha flyttet??

Etter å ha tenkt seg om en liten stund, strakte han ut labben og pirket litt i det øverste laget av barnåler og små kvister, som tuen var bygget opp av. Så ventet han. Nei. Ingenting skjedde. Skulle han prøve en gang til?
Litt ukonsentrert pirket Håkon til enda en gang, og denne gangen smalt labben litt hardere ned i tuen, enn Håkon hadde tenkt.

I løpet av et snaut sekund myldret maurene fram i enorme mengder. Tua var snart svart av soldater som angrep Håkon i tur og orden, og bet ham, gang på gang.
Angrepet kom så brått at Håkon ble stående urørlig en stund. Det kjentes som evigheter, men i virkeligheten var det bare et par sekunder. Men så reagerte Håkon plutselig, og satte på sprang. Men frustrasjonen og smertene av bittene gjorde at Håkon ikke så seg for, og dermed snublet han over en grein og gikk overende på den hard-frosne bakken.

- Mjaaaau, hylte han, og ble liggende fortumlet en stund. Så, til sin store forbauselse, hørte han en stemme:
- Stopp angrepet. Han har fått nok!
- Ja… svarte, Håkon forvirret.
- Jeg har fått mer enn nok!
- Men, la han til, hvem er du?
- Jeg? Jeg er Hakeem! Maurkongen!

Håkon kjente noe beveget seg i pelsen på nakken og på skulderen. Og snart etter stod en staselig maur på bakken foran Håkon.
- Unnskyld, meg lille mann, sa Håkon forfjamset.
- Jeg mente virkelig ikke skade huset deres, og jeg skal aldri gjøre det mer!

Hakeem strakte seg stolt, og snudde seg mot soldatene sine.
- Det var det jeg sa. Jeg visste at han er en fornuftig liten kar.

- Liten… Håkon fnøs.
- Jeg er da mye større enn dere...
Hakeem lo, og snudde seg mot Håkon.
- Jeg tenkte ikke akkurat på størrelsen, men på alderen.
- Å ja vel, svarte Håkon. Men han fikk seg ikke til å spørre om alderen på den staselige, lille kongen som stod foran ham.
I stedet spurte han:
- Siden du er konge.,.. Hvordan skal jeg snakke til deg? Skal jeg si Konge ????
Hakeem smilte.
- Du er min venn, så du kan si Hakeem.
- Stilig! Håkon var godt fornlyd, og startet å male.

- Har du lyst på en jobb, spurte Hakeem.
- Jobb? svarte Håkon forbauset.
- Ja, sa Hakeem.
- Det begynner å bli vinter, og vanskelig å sanke mat. Du er ung og rask, og jeg er sikker på at du er en god jeger.

Håkon strakte stolt på seg.
- Ja, selvsagt, svarte han.
- Jeg fanger det jeg jakter på, og holder huset til matmor reint for mus. Og i natt tok jeg er feit mus her borte i kleiva,

Hakeem nikket.
- Så bra, unge soldat, sa maurkongen
- Mitt spørsmål til deg, er om du kunne tenke deg å gjøre samfunnstjeneste for oss maur…
- Samfunnstjeneste? Hva er det? Håkon så ut som et spørsmålstegn, og Hakeem gav seg til å forklare:
- Vi er mange maur som bor på samme sted. Det kalles et samfunn. Og om du kan hjelpe oss, så er det en samfunnstjeneste. Ikke helt det samme som menneskene legger i det, har jeg hørt… Men det er slik det fungerer her hos oss, sa Hakeem.

Håkon tenkte seg om litt.
- Hva er det du vil at jeg skal gjøre?
- Når du er på jakt. Da fanger du bare det du skal spise, ikke sant, spurte Hakeem .
- Jo, svarte Håkon.
- Det er det som er loven blant dyrene.
Hakeem nikket.
- Kan du, heretter ta et ekstra bytte? Et bytte som du leverer her hos oss?
Da hjelper du oss å få ekstra mat for vinteren, og samtidig kan du få studere oss i arbeid.
Håkon tenkte seg om litt. Skulle han ta to bytter en natt da magen bare hadde plass til ett? Det ble jo et brudd på dyrenes lov, og Håkon hadde hørt at det kunne bli alvorlige følger dersom en brøt dyreloven…
Men så smilte han fornøyd. I dyreloven står det også at en skal hjelpe sin neste, og at en skal være grei med hverandre, og da var han jo innenfor loven allikevel!

- Det er klart jeg skal hjelpe dere, sa Håkon ivrig.
- Skal jeg ta en mus for dere med en gang??

Hakeem smilte lettet. Dette gikk jo bedre enn ventet. Han hadde overtatt som konge denne høsten, og etter en lang, tørr, sommer hadde det vært små sjanser til å fylle matlagrene før en ny vinter. Det hadde vært lite mat å finne ute i skogen., og for å overleve hadde Hakeem vært nødt til å ta noe av de lagrede matreservene. Han ville jo ikke at noen av de han var konge over skulle bli misfornøyd med ham…

- Ja takk, sa den vesle, stolte kongen. Kunne du tenke deg det?
- Det ville bety enormt mye for maurfolket mitt, la han til.
Håkon skakket på hodet.
- Er dere sultne?
- Du er en smart soldat, svarte Hakeem.
Og Håkon forstod. Det var ikke så mye mat i den store tua.
- Jeg legger i vei med en gang, sa han, og Hakeem bukket til takk.

En halv time senere var Håkon tilbake ved tua med ei tjukk rotte i munnen. Han la fra seg rotta, og mjauet høyt, og trengte ikke vente lenge før maurkongen Hakeem og 25 av hans sterkeste soldater stod på toppen av tua.
- I alle dager…
Hakeem mistet stemmen og måtte snu seg vekk. Han ville ikke at den unge katten, eller soldatene skulle se de store tårene som trillet ned kinnene hans.

Etter å ha svelget tungt, snudde han seg mot Håkon og soldatene. Han gav en ordre til majoren i maurhæren, som sendte sin raskeste soldat nedi tua igjen. 25 soldater var altfor få til bære den store rotta ned i tua igjen.
Og snart kom en flokk marsjerende i takt. En stor flokk denne gang og sammen klarte de 150 maurene å få bakset rotta ned i tua.
Da soldatene bar gaven fra Håkon ned i tua, ble Hakeem stående å snakke litt med Håkon.
- Hjertelig tusen takk, sa maurkongen rørt.
- Ingen årsak, men trenger dere mer i dag, ville Håkon vite.
- Nei… Men kunne du komme med et nytt bytte litt seinere i uka, så redder du oss gjennom vinteren, tilstod Hakeem.

Håkon ristet på hodet.
- Nei, sa han. Jeg kommer med ei mus, eller ei rotte i morgen jeg, og deretter, så lenge dere trenger det. Jeg vil ikke at vennene mine skal sulte.
Hakeem bukket for den unge katten til takk.
Og slik gikk det til den svarte panterkatten Håkon ble overjegermester og matleverandør for maurene.
5. En annerledes familie.
Bestemor var kjempeglad i å bruke datamaskiner og Internet, og etter en måneds tid ute på Bakkeskåt, kom hun over en annonse på nettet. En fin pusedame skulle gis vekk, grunnet allergi, og siden Bestemor hadde vært liten hadde hun ønsket seg en perser, eller en siameser. Men før hun ringte, tok hun en lang samtale med Sam og Håkon. Skulle de adoptere en katt fra jorden?
Sam var ikke i tvil. Var det noen son trengte et godt hjem og en snill familie, så måtte de hjelpe. Håkon var i sterk tvil, men gav etter og lovte prøve være snill med nykommeren, og på neste eventyrstund i Bokbyen kunne Bestemor fortelle historien om Kikka:

- Kikka var rastløs og utilpass. Ingen liker stress, og en liten pusedame minst av alt. Menneske mammaen hennes, Stina gråt.. Og så ble alle Kikkas ting pakket sammen. Matfat, leker, koseteppe, alt....

Kikka ble kjempetrist, og løp under sofaen og gjemte seg. Hun hadde hørt menneskene snakke om at Stina var allergisk. Og Kikka visste at allergi betydde at Stina ikke kunne puste så lett, når hun holdt Kikka.. Det var derfor Kikka hadde gått med på at pelsen hennes ble klippet kort. Men heller ikke det hadde hjulpet. For det som gjør at mennesker er allergiske er ikke pelsen, men flasset fra huden på dyrene..
Stina hentet fram Kikka fram fra sofaen og gav henne en tårevåt klem. Kikka sprellet vilt for å komme fri, men det var umulig. og snart satt hun i REISEKASSEN... En boks hun ikke kunne fordra! Trangt og ekkelt, selv om det gikk fint an å snu seg.
Så ble reiseburet båret ut, sammen med alle tingene til Kikka. Stina og mammaen hennes satte seg i bilen og startet kjøreturen fra Lillesand til Tvedestrand. byen hvor Kikka også var født..

Etter mange svinger, og noen bakker, stoppet bilen. Og Stina snakket til en dame med en mørk stemme. En stemme som Kikka ikke kjente. Hun freste litt for seg selv, der hun satt i buret og hørte Stina si:
- Kikka er ikke noe glad i å kjøre bil ser du.
- Jeg skjønner, svarte damen.
Stina og mammaen hennes, fikk hjelp av damen til å bære tingene til Kikka ut av bilen. Og snart etter hentet de buret med Kikka i , ,og bar buret inn i et hus. Og ÆSJ.. Kikkas nese vibrerte. Det luktet HUND... Også en katt til....
Hun freste litt. Lavt. Bare så hun selv hørte det, trodde hun, men Stina hørte det og med tårer i stemmen sa hun til den fremmede damen:

- Hun er blitt utrygg på fremmede, skjønner dum etter et besøk av min mormor....
- Så pass sa Anne, som damen het.
- Det spørs vel om de to har hatt en liten konflikt da... Jeg sier ikke at det var med vilje, men noe har skjedd...
Kikka ble stille. Anne-damen skjønte jo....

Hun sluttet å frese, og lot seg løfte ut av den forhatte reisekassen. Stina hold henne hardt inntil seg og boret ansiktet i kattepelsen. Hun tenkte visst ikke på allergien. Men det gjorde Kikka, om sprellet bekymret. Dessuten var hun heller ikke for glad for alle tårene som strømmet ned i pelsen hennes.

Etter noe, som for Kikka, kjentes som evigheter, løftet Stina henne over på fanget til Anne. Ved siden av Anne lå hunden. Sam snuste forsiktig mot Kikka og klynket svakt. Han var så annerledes enn andre hunder Kikka hadde møtt, eller hørt om. Masse pels, og han virket faktisk snill.
Kikka lot Sam snuse. Før hun freste litt. Bare for sikkerhets skyld. Bikkja måtte jo ikke innbille seg at det var han som var sjef.

Etter litt mer prat, lot Anne Kikka få slippe ned, og hun tok snart turen opp i annen etasje, og gjemte seg lengst inne under en seng som stod inne i det innerste rommet.

Nede i første etasje skrev Stina og Anne under på papirene til Kikka, og Stina og mammaen hennes reiste. Håkon, guttepusen som Kikka hadde kjent lukten av, smatt inn, i det de to damene gikk. Etter en kort prat, ble de to vennene enige om å finne ut av den vesle pusendamen med det merkelige fjeset.

- Det var litt flatt, ser du, sa Sam til Håkon.
- Flat?, Håkon lo. Tror du hun har krasjet med en bil, eller kanskje falt ned fra noe, og landet på nesen?
De to vennene tenkte litt., og kom til at det var litt rart med en katt med flat nese. Sammen løp de to opp i annen etasje for å finne ut av den nyankomne. Hadde hun tenkt å bli boende?? Det var ting som kunne tyde på dette, med det store lekestativet som hadde blitt satt inn på Annes kontor.

Oppe i annen etasje hadde Kikka våget seg fram fra gjemmeplassen under sengen. Da Sam og Håkon kom inn i rommet, lurte hun en stund på om hun skulle løpe inn under senga, men Sam bad henne ikke stikke av, så fort. At det var litt viktig at de tre fikk snakket litt sammen

Kikka satte seg ned og fortalte sin historie, og Sam brummet litt. Kikka skvatt.
- Jeg er ikke sur, forsikret Sam henne.
- Jeg brummer slik når jeg koser meg, eller tenker!
- Det var godt, svarte Kikka og startet vaske seg.
- Du er trygg her, men du må bare huske at etter Annemor, så er det jeg som er sjef!
Kikka fnøs, men svarte ikke.

Håkon så sitt snitt til å snike seg innpå Kikka bakfra. Hun der skulle ikke komme her å tru at hun skulle kunne overta HANS plass som sjef i huset. Riktignok var han bare fire måneder, men uansett hva Sam trodde, mente og tenkte. Det var han, Håkon som var KATTEN og alle veit da at det er katter som er sjef i huset. Ikke menneskene. Og i alle fall ikke en hund!
Og i det samme som Kikka begynte å vaske seg HOPPET Håkon til og landet rett bak Kikkas rygg.
- Du, sa Håkon, og mer fikk han ikke sagt før Kikka hoppet himmelhøyt og freste.
- Ærlig talt.. Slik gjør man ikke med en dame…
- Dame… Hehe. Håkon flirte, og gjorde seg tøff.
- Hvis du er en dame så er jeg er jeg en sjøstjerne.
- Håkon da! Nå må du sannelig gi deg! Sam bjeffet frustrert!
- Du vet at jeg ikke liker uvennskap!
- Beklager Sam, men jeg mente det var bedre vi gutta satte henne på plass, hvis hun har fått den fikse ideen at hun skal bo her…. Håkon hørtes angerfull ut. Men som katter flest: En god skuespiller, for han PLANLA hvordan han ville at ting skulle bli, og hvordan dette kunne få ting til å bli best mulig for ham. Men en ting hadde han lært. Han kunne ikke, alltid, plukke Sam på nesa.

Kikka forsvant fresende inn under senga, og det hjalp ikke hva Sam klynket og bad henne komme fram. Men hun lyttet, i alle fall, og for Sam var det viktig. Da kunne hun få tid på seg å tenke litt, og så innse at dette var en familie, selv om de alle fire var veldig forskjellige.

Dagene gikk. Kikka fintenkte på det Sam hadde sagt til henne. Hun snek seg ned i kjøkkenet for å spise, og ta en tur på katte doen. Brå bevegelser var ikke gøy, og men etter hvert ble hun modigere. Hun ville ikke innrømme til noen at hun som KATT, tok i mot råd av en hund, men i hjertet sitt visste hun at hun hadde en bestevenn i Sam.

Ertekroken Håkon… Ja det var en helt annen historie. Han hadde funnet ut at Kikka ikke likte overraskende angrep.. Og Håkon nøt å erte Kikka med nettopp dette, til Sams store fortvilelse. For han ble så stresset av uro og når folk og dyr ikke var venner.

Kikka har blitt skikkelig husvarm nå. Hun krever oppmerksomhet med klare mjau, og spiser sammen med Sam og Håkon. De tre og Annemor er en familie med veldig forskjellige medlemmer, men som fungerer kjempefint sammen. Alle bidrar med sitt til at det skal være koselig.
- Det er litt av kosen det, som Sam sa det til Kikka.
- At vi er forskjellige og kan lære av hverandre og fungere sammen! Da Bestemor var ferdig med å fortelle historien om Kikka, tok en av barna uventet ordet:
- Kikka er akkurat som meg. Hun er en del av en annerledes familie. Min mamma er fra England. Pappa er fra India. Jeg har to søsken. Anna, som er fra Sovjet, Peter som fra Korea, og så er det meg, John som er delvis engelsk, delvis indisk og veldig norsk!
Alle klappet og Bestemor dro og søsknene inntil seg og gav de en stor klem.



6. Vintergjester på hytta.
Det er ikke bare i Eventyrland det bor spennende mennesker og dyr. Nisser, tusser og alver har i mange år bodd på jorden, og slik som vennene i Eventyrland er de avhengig av at menneskene vet de er der.
En av Bestemors beste venninner er Marianne Nisse, så da det var tid for en ny eventyrstund, så var det en av Marianne og Ola Nisses opplevelser som Bestemor valgte fortelle for sitt stadig voksende publikum:

- Kalenderen viste 21, oktober. Chris og Sara var sammen med mamma og pappa, for å stenge hytta før vinteren kom snikende inn over Djupvåg og Sørlandskysten. Krabbe seg in over hele Norge som et iskaldt teppe. Et teppe til både glede og fortvilelse for små og store.
- Du, Chris. Sara trakk broren med rundt hjørnet av hytta . Moren og faren deres var i ferd med å pakke ned noen matvarer og småting som ikke skulle bli på hytt over vinteren, så hun gjettet at hun hadde tid til en prat med lillebror.
--Jeg har ikke tid.. Chris var irritert. Pappa hadde samme dag vist ham hvordan han hadde lekt bondegård med kongler og pinner , som liten. Og Chris, som hadde en liten skuespiller i magen, hadde adoptert leken . Han hadde bygget seg en flott, liten gård, og det hadde passet ham bedre at den hesteinteresserte søsteren kunne være med å leke. Hun kunne jo for eksempel ha startet et ridesenter på tomten ved det store grantreet.
Men Sara var sta. Hun hadde sine egene ideer, og Chris visste bedre enn å krangle med henne. Det nyttet ikke! Selv om det var bare 2 år mellom dem var hun høyere og sterkere. La ham lett i bakken og kilte ham, til han nesten ikke fikk puste. Så med et siste blikk på bondegården, ruslet Chris slukøret rundt hyttehjørnet i hælene på Sara.
Ved bringebærkrattet, som mamma var så stolt av, bøyde Sara seg nedunder greinene på eika, og fikk Chris til å dukke etter. Nå var de to usynlige inne i krattet, som omgav dem med blader i høstens farger, og Chris begynte straks kikke etter bringebær.
Sara nappet ham irritert i ermet. Og han sukket. Igjen vant storesøster. Også nå som bringebær hadde smakt sååå godt da...

- Du Chris. Har du tenkt på hvem som bor her på hytta om vinteren?
Sara stirret alvorlig å broren.
Chris ristet på hodet... Hadde det klikket for søsteren nå???
- Tullejente, utbrøt han.
Det var det pappa pleide å kalle henne, når hun kom med noe som ikke var sannsynelig. Og dette måtte da være tull. De skulle jo STENGE hytta for vinteren....
- Er vel ingen som bor her om vinteren, mumlet han trassig.
- Vi skal jo stenge hytta i helga, så når vi reiser hjem, er det ingen som skal bo her, før neste år.
Litt lenger inne i krattet. Rett bak ryggen til Sara satt en liten nisse og skoggerlo. Han visste bedre. Hytta kom til å være et trygt tilholdssted for mange små i løpet av vinteren. Men Ola Nisse var nysgjerrig, Hadde den vesle jenta funnet ut noe..... Han hadde bedt Magda Musemor og de andre vaske GODT ut før våren kom, og den lille familien kom på påskeferie, men riktig alt hadde de ikke fått med seg. Lille Gunnar Mus hadde glemt seg i flyttesjauen, og gått på do på en av putene i senga til mammaen og pappaen til Chris og Sara. Ungene hadde ikke hørt noe. Men mammaen til ungene hadde bedt pappaen om å sette ut musefeller, når de stengte for vinteren igjen.
Ola Nisse var ikke bekymret for fellene . Hans magiske finger ville få de til å klappe sammen, i det samme menneskefamilien satte seg i bilen og kjørte.
Ola var nysgjerrig. Mange unger så... Så ting voksne ikke kunne se, og forstod litt mer av det som foregikk , enn voksne, Voksne vokste ofte fra fantasien sin. Hadde Sara sett noe?? Eller gjettet hun bare..
Sakte, sakte snek han seg et par skritt nærmere for å høre bedre.

- Mamma og pappa snakket om at de skulle huske på å sette ut musefeller i dag... Sara så triumferende på lillebror, så det MÅ bo noen her i hytta når vi ikke er her!
Ola Nisse humret litt for seg selv.
Chris lot seg ikke imponere.
- Mus ja... Må jo ha et sted å være de med. Akkurat som kuene på bondegården min!
Sara freste:
- Den dumme bondegården din er jo bare kongler og pinner!
Chris' leppe begynte å skjelve. Det var ikke ofte han tok til tårene av søsterens kommentarer. Han var tross alt ikke en unge lenger. Men her tråkket hun ikke bare på ham, men på pappa!

- Pappa hadde og bondegård da han var liten.
Sara sukket. Det passet henne dårlig at broren tok til tårene nå.
- Ja. Det hadde han, og han sa at din var kjempefin, skyndte hun seg å legge til.
I det samme snublet Ola Nisse og falt forover og begge barna gav fra seg et lite rop.
Ropet var så høyt at mammaen eller pappaen til ungene normalt ville sjekket hva som var i veien, men pappaen til ungene spilte Pink Floyd på stereoen og danset tett med mammaen. Så de to hørte bare hverandre.

Chris var den første som reagerte.
- Hei, sa han
- Opps, sa Ola, og rettet seg opp i sin fulle høyde på 36 centimeter.
- Slo du deg....
Denne gang var det Sara som snakket.
- Neida... Jo, forresten. Litt. Han strakte ut den venstre armen og viste fram et skrubbsår.
- Skal jeg løpe inn etter plaster?
Chris begynte å reise seg opp.
- Nei da. Ola Nisse lo.
- Det er ikke nødvendig med plaster!
Han vinket med høyre pekefinger og mumlet.
- Sår, gå vekk, og la arm bli god
La såret hele og huden gro!
Barna kikket storøyd på armen til Ola, hvor såret lukket seg og så var armen hel igjen!

- Neimen, sa Sara....
- Du kan jo trylle...
Ola Nisse satte seg ned og lo.
- Detter er ikke noe sa han.
- Kan bedre enn som så, la han til

- Du tenkte på bringebær for litt siden. Han nikket mot Chris.
Chris nikket storøyd.
Ola pekte mot den ene kvisten i krattet, og mumlet
- Bær søt og god
Sett i gang og gro
Et til gutt, et til jente!
La meg slippe å vente!
På en to tre var det to store bringebær på kvisten foran de to barna.

- Værsågod å smake! De er søte og gode!
Ola Nisse smilte og satte seg ned mellom dem
Sara strakte hånden ut etter det ene, og Chris skyndte seg ta det andre, og bærene smeltet nesten i munnen og gav en kilende, herlig smak som sildret nedover mot magen i en bekk som nesten ikke ville ta slutt.
- Tusen takk, utbrøt barna i kor. Dette var godt!
- Ingen årsak. Ola Nisse humret.

Med ett ble han alvorlig.
- Kan dere holde på en hemmelighet, spurte han.
Barna nikket. Klart de kunne. Men Chris måtte for sikkerhets skyld spørre:
- Kan vi ikke si noe til noen,. Ikke en gang til mamma og pappa?
- Nei, sa Ola Nisse.
- Dette må bli mellom oss og de andre som bor i hytta deres om vinteren!
Sara jublet.
- Så jeg hadde rett. Det bor altså noen i hytta om vinteren!
- Ikke noen. Ola Nisse humret.
- Mange!
- Under den store klokka i stua bor jeg og kona mi Marianne. Under skapet i soverommet til mammaen og pappaen deres bor Magda Musemor. Magnus Musefar og de åtte ungene deres,. Den minste er lille Gunnar, og han ble født rett før dere kom hit ned i påska.
Under mønet bor Håvard Skjære. Han er enkemann, Men i sommer har han
fått en ny kjæreste. Anne. Så det kan nok bli to der oppe på loftet denne vinteren. Og i det andre hjørnet av loftet bor Håkon ekorn og kona hans Vibeke. De fikk tvillinger i sommer. Mattis og Håkon junior. Så vi er ganske mange her ja.
Ola smilte fornøyd, men kom plutselig på at han hadde glemt å fortelle sitt eget navn.
- Og jeg heter Ola Nisse.
Han strakte fram hånden. Barna nølte litt før de tok den.
Ola skrattet.
- Jeg skal ikke trylle dere bort, eller noe. Skal bare hilse pent!
De to gav ham hånden, etter tur, og ville så vite om det var noe kunne gjøre for å gjøre vinteren mer komfortabel for alle på hytta, når de reiste.
Ola tenkte seg om.
- Kan du glemme et par av teppene til dokkene dine.... Han kikket spørrende på Sara.
- Klart det, sa hun og nikket ivrig.
- Er det ikke noe av mitt dere trenger da??
Chris så skuffet ut!
- Jo da Ola nisse lo.
- De to par sokkene dine som er for små. De kan bli fine soveposer.
Og den lille blå lekebilen din i plast... Kunne du tenke deg....
Chris nikket ivrig.
- Selvsagt!, sa han kry og smilte fra øre til øre.

Langt borte hørte de en svak stemme rope:
- Ola... middag!
Ola nikket.
- Det er kona mi det, sa han.
Ungene kikket litt skuffet på hverandre, og på Ola.
- Får vi noen gang se deg igjen, Sara var trist i stemmen
- Jeg lover dere det. I alle fall i morgen, når dere reiser, Kikk mot høyre hjørne av stuevinduet når dere kjører avsted i bilen!

Så snudde han og løp innover i krattet, Men etter en ti-tolv skritt stoppet han, og snudde seg og vinket.
Den kvelden hadde Chris og Sara pølsefest. Nygrillede pølser og brus, før sengetid, Og neste formiddag, da bilen rullet vekk fra hytta, kunne ikke mammaen og pappaen til Chris og Sara skjønne noen ting. Ungene stod på knærne i baksetet og vinket... Til en tom hytte....

Men hytta var ikke tom. I stuevinduet kunne ungene se Ola stod sammen med Marianne. Og de to små nissene vinket tilbake, Og snart, snart skulle hytta fylles for vinteren. Men det var en hemmelighet
Og at historien er sann. Det vet jeg... for Marianne er min beste venninne!

Bestemor lente seg tilbake i stolen, og nøt ungenes overraskede blikk. De begynte bli mange her nå. Og det så ut som de stadig ble flere. Det var tre måneder siden hun hadde kommet til jorda, og en ny rapport skulle sendes til Eventyrland samme kveld, og hun var spent på hva Kongen og Dronningen ville si, og hun lurte på hvor mye lenger de ville hun skulle bli i det vesle huset ute på Bakkeskåt.

7. Paul Pakke lurer Fnattus
Samme kveld hadde Bestemor en videosamtale via datamaskinen med Kongen, Dronningen og trollmannen Franklin. I eventyrland var de kjempefornøyd med framgangen til Bestemor, og tre fortalte at de mørke skyene som stadig truet Eventyrland mede regn og manglende sol, hadde begynt å få store sprekker. Sola skinte oftere, og alle smilte mer.
- Men vi trenger fortsatt din innsats, Bestemor, sa Kongen.
Bestemor takket for rosen, og slo av kameraet på datamaskinen.
- Hvordan skulle hun klare å få historiene spredd utenfor Anitas lokale, og til andre barn?

Tankene hennes ble avbrutt av at telefonen ringte. Det var Anita, som spurte om Bestemor hadde noe i mot at det kom noen fra NRK på neste Eventrystund…. De ville gjøre opptak av Bestemors eventyrstund til Barne Tv.
Bestemor måtte bite seg i leppen for ikke å juble i glede. Klart det var i orden, og uka etter, mens kamera summet og lydbåndopptager snurret, fortalte Bestemor en spennende historie:

- Langt borte ligger et land som heter Pakkeland. Du kan ikke reise dit, for det ligger altfor langt unna. Det er en helt annen verden. Der bor alle Pakkene. De har familie, venner og lever et liv, slik som menneskene gjør, De er like forskjellige, som du og jeg, men allikevel er de gode venner. I blant tar de ekstra jobber i menneskenes verden. Da har de ansvaret for transportering fra et sted til et annet, eller så gjemmer de en gave til noen spesiell.
- Når pakkene er åpnet, så blir er de jo ødelagt, tenker vel du.
Du har rett. I vår verden synes ikke Pakken mer, for da har den tatt ekspressheisen til Pakkeland og tilbake til sin familie og sine venner.

En av Pakkene som er på flittig reise mellom menneskenes verden og Pakkland er Paul Pakke. En slank, spenstig Pakke i sin beste alder. Han blir ofte brukt, siden han forstår og snakker flere menneskespråk. Og det er viktig, for en Pakke på reisene de foretar med alle slags transporter.

E-postvarsleren på Paul Pakkes data plystret en munter melodi. Paul ruslet bort til pc-en for å sjekke. Det var et nytt transportoppdrag som ventet på ham. Og siden kona til Paul, Kine ventet deres første baby, var ekstra penger veldig kjærkomment. Babyutstyr koster penger, selv i Pakkeland,

Paul leste beskjeden. Det var en pakke som skulle fra Chelsea i England til Risør i Norge. En tur han hadde tatt før. Pakken skulle til Katarina, fra besteforeldrene hennes. Mens han gjorde seg klar til å reise, kom Kine inn og gav ham en god klem
- Nå må du være forsiktig, da vennen min. Og passe deg for fremmede.

Paul smilte. Det var en streng regel blant Pakkene som foretok transportoppdrag at de ikke skulle snakke med fremmede, men det er jo en forsiktighets regel som ikke gjelde bare for pakker. Det er noe som er viktig for deg og meg også det. En vet aldri om det kommer noen som vil ta det som er vårt, og som vi skal passe på.

For budene fra Pakkeland, eller transportører, som de liker å kalle seg, er det en spesiell som de må passe seg for. Det er trollet Fnattus. Han liker ikke at noen får pakker! Så han gjør sitt
beste for å ta alle pakkene han kan. Han fanger dem, og tar fra dem transporten, før han lar de gå. Men etter at de har mistet transporten, mister de jobben som transportør i et halvt år. Dermed mister de sjansen til å tjene ekstra, og det er jo derfor de tok jobben som transportør i utgangspunktet.

- Jada, lovte Paul.
- Jeg skal være veldig forsiktig, lovte han og så gav han Kine en kjempestor klem, før han tok ekspressen opp til menneskenes verden. Han gikk av på Chelsea holdeplass, sammen med en masse andre transportører.

Snart var Paul Pakke hjemme hos Mary og Allan White. Mary lot ham få ansvaret for en liten dukke, en lekekatt og en ny grønn kjole som skulle sendes til barnebarnet deres, Katarina, i Risør. Snart satte Mary og Allan seg i bilen for å reise til det lokale postkontoret. Da stoppet en rød kledd mann dem. Uniformen han hadde på seg, lignet til forveksling på uniformen til et postbud. Mannen banket på bilvinduet, og Allan rullet ned vinduet, men bare litt
- Var det i dag dere skulle sende en pakke, spurte Fnattus, for han var det.
Mary hadde lagt Paul Pakke nede i den store handlebagen, så han var ikke synelig fra utsiden av bilen, og hun dyttet forsiktig borti Allan for å fortelle at dette ikke vare deres vanelige postbud!
Men det var ikke nødvendig for Allan hadde allerede sett de knall gule øynene til Fnattus. Øyne som minnet han om en stor sur katt som var på jakt etter et fristende bytte. Og da Fnattus hadde strukket ut armen og banket på vinduet, så han de lange brune hårene som krøllet seg mellom jakkeermet og hanskene.
- Nei, sa Allan.
- Vi har ikke noe som skal sendes i dag. Men takk for at du stoppet og spurte.
Så svingte han den lille blå bilen ut på veien, og kjørte innovermot byen.

I bagen til Mary skalv Paul så kraftig at Mary måtte løfte han opp på fanget for roe ham ned.
- Så, så sa hun. Du klarer dette. Han der skal ikke få tak i deg vet du!
Men Paul var slett ikke sikker… Fnattus en hevngjerrig fyr, og på sist transport hadde Paul Pakke stukket av fra Fnattus . Dette var noe Fnattus ble skikkelig sur for, og de pakkene som hadde sluppet unna, ble satt opp på Fnattus sin spesielle liste over transporter han bare MÅTTE stoppe.

- Der er postkontoret, sa Allan
- Skal jeg være med dere inn?
- Neida, sa Mary.
- Dette fikser vi, ikke sant Paul, sa hun.
Paul svelget tungt, men nikket.
Mary la Paul Pakke ned i handlebagen igjen, og ruslet inn på postkontoret.
Køen foran luka hvor de kunne sende post til utlandet var lang. Der stod det mennesker, som skulle sende pakker til mange forskjellige land. India, Sverige, USA, Polen og Norge.
Da Mary overleverte Paul til damen i luka, gav hun ham en liten ekstra klapp og mumlet:
- God tur!
Paul blunket til svar, og snart etter i kilte det så gøy i magen da han skled bortover samlebåndet, hvor de forskjellige Pakkene skilte lag. De ble sendt i kurver for å møte brev som skulle til de samme landene.

Med jevne mellomrom langs etter transportbåndet stod det postfunksjonærer som hjalp til med sorteringen. Paul var et øyeblikk ikke så oppmerksom på hva som skjedde på siden av transportbåndet, for han hadde møtt søskenbarnet sitt, Dennis. De to var kjempegode venner. Men dette var første gang de møttes ute på jobb.

Mens de duvet av sted på båndet, pratet de litt om løst og fast. Dennis fortalte at han akkurat hadde vært i Norge, men da gjaldt den en transport fra Polen til Tvedestrand. Og nå var han på vei til Norge igjen. Denne gang skulle han til Arendal med en pakke med cd plater.

- Du så ikke Fnattus på turen fra Polen da, spurte Paul.
- Nei heldigvis. Jeg hadde noen kjempefine bøker med meg. Det var førsteutgaver av Anne Cath. Vestlys bok om Ole Alexander Fillibom-bom-bom, Mormor og. de åtte ungene i skogen og Astrid Lindgrens Emil i Lønneberget
- Se opp, ropte plutselig Dennis, og dyttet Paul lengre inn på samlebåndet.
Paul kastet seg til siden, og i det samme så han at et av postfunksjonærene strakte ut en lang hårete arm…
Fnattus!

Fnauttus så seg ikke for, og Pauls uventede bevegelse, fikk Fnattus til å miste balansen. Han hylte i smerte, da han slo kneet i en stor kasse, som stod på gulvet.
Men samlebåndet seilte videre på sin vei, og brakte Dennis og Paul trygt til Endestasjonen, der de endte opp i en stor container sammen med andre pakker, aviser og brev som skulle til Norge.

Containeren ble satt inn i en bil, og kjørt til flyplassen, På flyplassen ble bilen med containeren forsøkt stoppet av en mann med uniform. Uniformen lignet på den som kontrollørene på flyplassen bruker, men mennene fra posten, som kjørte bilen, lot seg ikke lure. Mannen ropte at han hadde mistet katten sin, og trengte hjelp å finne Kitty, som han kalte henne. Mennene i bilen visste godt at det ikke var lov å ta med seg katter inn på flyplassen, så sant de ikke satt i reisekasser og skulle med flyet.

Fnattus ble rasende og hoppet opp og ned. Han hadde jo ingen katt. Ville bare prøve får tak i en av pakkene i bilen, Aller helst Paul Pakke, som hadde unnsluppet ham flere ganger.
Men nå var det lite han kunne gjøre, for pakkene var snart trygt om bord på flyet.

- FILLERN, brølte Fnattus.
- Jeg skulle selvsagt ha stilt opp ved flyet i stedet, og nå kan jeg ikke få tak på Paul, eller de andre, før de kommer til Norge.
Flykroppen er laget av et spesielt metall, som Fnattus ikke kan bryte seg gjennom. Den eneste måten han kan komme seg om bord på et fly på, er gjennom døren, når flyet er parkert.

Fnattus kikket på klokken og så at den var halv 2. Det vil si at han hadde bare 10 minutter på seg, før det skulle sendes en spennende pakke med gamle teddybjørner fra London til New York,
Så Fnattus for av sted til London, og trygg på at han kunne ta igjen Paul, Dennis og de andre pakkene i Oslo.

På flyet til Oslo hadde Pakkene en livlig samtale. Alle hadde vært utsatt for Fnattus, og alle, unntatt en, hadde sluppet unna hans klør. Halvor Pakke var ute på sin første tur etter at han hadde blitt tatt av Fnattus for fem år siden, og han fortalte villig om hvor fælt det var å være hos Fnattus å bli fratatt transporten. Og deretter… fem lange år sykmeldt, før han igjen kunne sette seg på liste for å bli transportør.
- Han er ikke slem mot pakkene. Det er ikke derfor vi blir sykmeldt, forklarte Halvor.
- Det er påkjenningen å miste transporten vi er satt til å passe på.
De andre pakkene nikket.De forstod, selv om ingen av dem hadde vært utsatt for det samme.

Det var stor trafikk på Gardermoen flyplass. Det var masse mennesker som stresset til og fra flyene. Dyr som var på reise, og selvsagt, pakker i alle mulige størrelser og fasonger.
Blant pakkene var selvsagt Paul og Dennis, sammen med resten av pakkene fra England. Flyet hadde medvind, eller, som pilotene sier, halevind. Dermed var alle pakkene fra England gjennom tollen og på vei til hovedpostkontoret i Oslo, før Fnattus kom fra London og enda en fiasko. Teddybjørnene kom seg på flyet til New York, og Fnattus ble stående med lang nese. Sintere enn sintest.

Fnattus hadde det samme problemet, som mange mennesker deler. Når han blir sinna, så klarer han ikke konsentrere seg om en oppgave. Så da han ankom Norge, var Paul, Dennis og vennene deres allerede på plass på Hovedpostkontoret i Oslo.

I Oslo skilte Paul og Dennis lag med Hallvor og de andre, og kom på postbilen som skulle til Kristiansand. De var kjempeglad da Fnattus ikke kom dem i møte i Oslo, men de visste at de ikke var trygge, før de kom til mottagerne av transporten.

Kjøreturen til Risør gikk uten dramatikk. Der skilte Paul og Dennis lag. Paul ble sendt inn på postkontoret. Han kikket urolig rundt seg, men kunne ikke se noe til Fnattus, så han lot seg håndtere og ble lagt i sekken til Jens Andersen. Postbudet som gikk med posten på postrute fire, der Katarina bodde, sammen med foreldrene sine.

Natten kom, men Paul klarte ikke sove. Han ble liggende og tenke på Kine, og babyen. Det var jo tre uker til den lille skulle komme, og han var veldig spent å om det ble en liten gutt, eller ei jente. Også var det dette med Fnattus da.. Ville han dukke opp igjen, før Katarina fikk tingene han transporterte?
Fem års sykmelding, som Halvor… Ville blitt grusomt for babyen, Kine og ham selv…. Og med den tanken i hodet, sovnet Paul.

Neste morgen våknet Paul av at alle postfunksjonærene kom på jobb. Og den aller første som kom, var Jens Andersen. Paul kikket nervøst opp på ham. Kunne dette være Fnattus??
Han strakte seg så godt han kunne, og ble veldig glad da han ikke så noen hårete armer, eller gule, stikkende øyne.

Jens Andersen bar postsekken ut i den røde, lille bilen. Lukket døren godt og satte seg inn bak rattet og startet opp.
Huset hvor Katarina bodde, sammen med foreldrene sine var det fjerde på ruten til Jens Andersen.

Det var lørdag, og Katarinas bursdag. Hun løp fra vindu til vindu og kikket etter posten, og hylte av glede da hun så den røde bilen svinge opp foran huset
Men i det samme postbilen svingte opp, kom en rød kledd skikkelse til fots og svingte inn foran bilen. Fnattus!
Han løp mot bil døren, og prøvde riste Paul ut av armen på Jens Andersen, men det gikk ikke. Jens Andersen hadde vært ranet før, og hadde lært seg karate. Postmannen vred litt på kroppen og dermed mistet Fnattus grepet og seilte overende på isen.
Fnattus ble liggende et sekund, men kom seg snart på beina og forsvant hylende. Ikke fordi det gjorde vondt. Jens Andersen sin evne til å forsvare seg kom som en overraskelse, og frustrasjonen over at Paul Pakke slapp unna… Hylet var mer sinne enn smerte. Da Katarina kom ut på trappen, hadde Fnattus forsvunnet.

Endelig kunne Paul Pakke overrekkes til Katarina. Hun løp spent inn på rommet sitt og tok papiret forsiktig av gaven. Paul blunket til henne, i det han hoppet inn i ekspressheisen fra Risør til Pakkeland. I det han forsvant inn i heisen, hørte han gledesropene fra Katarina over kjolen, dokka og leke-katten.

Snart etter var Paul hjemme hos Kine og fikk en kjempegod klem. Han sa ikke noe om hvor mange ganger han hadde møtt Fnattus. Han var redd for at noe skulle skje babyen, om Kine ble redd.

Men babyen koste seg i magen til Kine i tre uker til.. og den 11desember ble Jenny Pakke født. En stor, fin jente Pakke.
Paul jobber fortsatt som transportør han. Neste gang du får en pakke, så se godt etter. Kanskje pakken du åpner er transportert av Paul? Er den det, har han lovet meg å blunke til deg…

Bestemor kjente seg sliten, etter denne første opptreden på TV. Men kameraene surret enda, videre og fikk med seg at en klasse fra barneskolen, som hadde hørt historien om Ola og Marianne, gav Bestemor fargesprakende tegninger. Og da barn og voksne klappet begeistret, så begynte Bestemors øyne å glitre med ny energi.

8. Jon Reidar Måke flytter sørover
Eventyrstunden med Bestemor ble vist på TV lørdagen etter at opptakene ble gjort i Bokbyen ved Skagerrak. Og allerede samme kveld begynte begeistrede telefoner og e-poster å komme inn til TV stasjonen.
Mandag morgen ringte telefonen hjemme hos Bestemor, Sam, Håkon og Kikka. Det var Hilde Velure, sjefen i Barne- og Ungdomsavdelingen som ringte, og lurte på om det var en mulighet for at også den neste eventyrstunden kunne komme på TV.
Bestemor koste seg, og smilte fra øre til øre, Selvsagt kunne de komme med kamera og lyd igjen. De var hjertelig velkomne.

Da Bestemor skulle gå til Eventyrstunden denne onsdagen, kjentes det som sommerfugler begynte å flagre i magen hennes. Hun var gruet seg ikke, men hun gledet seg heller ikke. Alt kjentes rart.

Hun tok kontakt med trollmannen Franklin, som kunne berolige henne ar det helt normalt. Han bad henne ta en stor kopp kamillete, og da skulle den merkelige sommerfuglfølelsen gi seg.
- Du bare grugler deg, sa Franklin, og forsikret at kamillete skulle hjelpe.
- Grugler, undret bestemor…
- Ja, du gruer deg og gleder deg på en gang, forklarte Franklin, før han brøt forbindelsen,

Bestemor gjorde som Franklin sa, og brygget teen. Og et par minutter etter at hun hadde drukket en kopp, så kjentes det som sommerfuglene i magen falt ro og sovnet, og et kvarter seinere satte Bestemor seg til rette i Anitas butikk, og fortalte historien om Jon Reidar Måke:

- Jon Reidar Måke var ingen gammel fugl. Men leddene hans knirket og knakte i det stadig skiftende været i Tromsø. Så en tidlig onsdag morgen tok han mot til seg og fløy innom byens lege, den kloke Harry Ugle.

Harry kjente nøye på alle leddene til Jon Reidar, før han satte seg til rette på greina han brukte som kontor.
- Du har leddgikt, min venn!
- Leddgikt ... Jon Reidar var forferdet.
- Hva er det for noe? Er ikke det noe bare gamle fugler og dyr får?
Harry humret litt, og blunket med de store, kloke øynene sine.
- Det er nok en vanelig misforståelse det. Leddgikt kan ramme alle dyr, fugler og mennesker med, uansett alder.
- Hva skal jeg gjøre da? Jeg er ad for ung til å flytte å gamlehjem?
Jon Reidar var helt fortvilet.
Tanten hans, Solveig var på gamlehjem i Nord Trøndelag, et sted. Alle de andre måkene fisket alltid litt ekstra, slik at de gamle og syke måkene fikk nok å spise. Men å bli avhengig av andre, når han bare var et år.... Det var for leit.

- Du kan jo flytte sørover, foreslo Harry.
- Flytte sørover... Hvor hen da? Snakker du om et annet land, eller???
- Nei da. Ikke sikkert du trenger flytte fra Norge i det hele tatt. Jeg har en fetter, Kåre, som er lege i Tvedestrand. Du kan jo flytte dit. Han kan gi god hjelp, og så er det ikke lenger unna enn at du og slekten din her oppe kan holde kontakt.
- Jeg veit da ikke noe om hvor Tvedestrand er henne.... Jon Reidar snufset.
- Det skal jeg vise deg. Harry hentet atlaset i bokhyllen, og snart var den kloke legen og hans unge pasient bøyd over boken. De diskuterte flyruter, og strekninger, slik at vingene til Jon Reidar ikke skulle gi for mye smerter.


Tre dager seinere hadde Jon Reidar pakket en liten flybag, og la ut på ferden sørover. Han gjorde som Harry hadde sagt til ham. Tok mange stopp, og spiste sunt og variert. Bare fisk var ikke det aller beste.... Og rådene fra Harry hjalp, samtidlig som været ikke skiftet så ofte.
Harry hadde fortalt at han ikke kom til å bli smertefri, men at dagene med smerter ikke kom til å bli like mange., som da han bodde i Tromsø.


Etter vel en ukes flyving var Jon Reidar framme, og landet på rådhuset i Tvedestrand. Der ble han møtt av Harrys fetter Kåre, og ordføreren Sigrun Kråke. Kåre tok en rask undersøkelse av Jon Reidars vinger, og fant at de var stive, slik Harry hadde sagt. Men at bevegeligheten hadde blitt bedre.
- Bli her i byen du, sa Kåre. Og tren hver dag, på korte turer. Da får du sterkere muskler, og det hjelper når leddene dine knaker.
Jon Reidar nikket alvorlig, og lovte å gjøre som den kloke legen sa,

Sigrun Kråke ønsket velkommet til Tvedestrand, og gav Jon Reidar lov å bygge en bolig på Solfjell.
. Den ene grana i Solfjell parken er ledig. Der har du fin utsikt over havna. Og du kan også se på menneskene leke sjørøvere der oppe, sa hun.

Jon Reidar takket. Han hadde ikke vært forberedt på at han skulle få lov å bygge på et så flott sted. Og etter et par uker stod det nye huset hans ferdig. Og da Erling Kråke hadde lagt inn Internet, kunne han om kveldene prate med familie og venner i Tromsø. Og selvsagt også med Harry Ugle. Og neste sommer var det flere av Jon Reidars slektninger som lovet ta seg en tur. Så ser du masse måker på ferd sørover, skal de bare til Tvedestrand og besøke Jon Reidar Måke, og alle de nye vennene hans.

Da Bestemor var ferdig, kom en fremmed dame fram, og bad alle om å sitte rolig en liten stund til.
- Hei, sa damen, og fortalte hun het Hilde Wilhelmsen og at hun jobbet med program for barn og ungdom i TV.
- Jeg har sett Bestemor fortelle her i dag, og lurer på om hun kan tenke seg at vi i fjernsynet er med på de neste eventyrstundene hennes. Jeg har snakket med han som er sjef på hotellet, og han har sagt at dere barn og vi i fjernsynet skal få bruke den teltet som skal stå på brygga, hvis Bestemor vil gå med på at vi filmer de neste gangene hun skal fortelle.

.
Bestemor klappet begeistret i hendene.
- Jeg sier ja, sa hun fornøyd, og ønsker alle velkommen til den teltet på brygga neste lørdag!



9.Høsturo på Nisseknatten
Bestemor satt i godstolen sin og grublet på hvordan det ville bli å debutere som eventyrforteller i det store teltet til hotellet.
- De der menneskene burde kalle det teltet for Bestemorstua, mente Sam, og Håkon sa seg enig.

Bestemor hadde jo, i sin ungdom vært på jorda før, og levert noen historier til NRK radio. De historiene ble brukt av en mann som het Frank Nordli, og Bestemor hadde fortalt Sam og Håkon at programmet het Bestefarstua.
- Nei, sa Bestemor, som skjønte hvor de fikk ideen fra.
- Det tror jeg ikke jeg tør. Familien til Frank Nordli kan bli lei seg, og jeg vil ikke såre.
- De får fortsette kalle programmet for Bestemors eventyrstund, sa hun tankefullt.
- Men hvilken historie skal jeg velge??

I det samme pep det i datamaskinen. En e-post hadde kommet inn til Bestemor, fra Marianne Nisse. Og på Nisseknatten hadde det skjedd en hel del siden sist. Dermed var valget av historie lett, og fra den store grønne stolen, i rådhusets store sal fortalte Bestemor en ny historie om Ola og Marianne Nisse:

- Du trodde kanskje julenissen var den eneste nissemannen i verden du, men der tar du feil. Spredd rundt i hele verden bor det mange nisser. På Nisseknatten utenfor Tvedestrand bor det to. Ola Nisse, og kona hans, Marianne.
De to nissene bor på Nisseknatten fra påske til et stykke ut i oktober. Koser seg. Fisker og nyter sola. For ikke snakke om hobbyene da... Men, når sola begynner å bli vinterlav, flytter Ola og Marianne inn til vinterboligen. Menneskehytta som ligger inne i skogen. Og den hytta er kjempefin, med plass til mange små familier.
Kalenderen viser oktober. 22 oktober, og det er siste dag på Nisseknatten dette året. Litt spesielt... Ola ville helst ikke tenke på det. Han hadde tatt en tur til Utsikten, som menneskehytta heter, og funnet ut at menneskefamilien var klar til å reise.
- Ja nå er hytta vinterstengt, sa pappaen, i det han vred nøkkelen rundt i døra. Så gikk han og satte seg i bilen, hvor resten av familien ventet. Og snart rullet bilen avsted. Eller stinkeboksen, som Ola kalte den i sitt indre.

- Vinterstengt.. Har du hørt... Ola skrattet!
De skulle bare vite hvor travelt der var i hytta, når menneskene ikke bodde der selv, men grundig rengjøring hver vår, sørget for at den intetanende menneskefamilien ikke visste om vintergjestene.
Med hendene plassert dypt nede i lommene, ruslet han tilbake til Nisseknatten, hvor Marianne hadde middagen ferdig. Den gode lukta kilte Ola i nesen.
-Mmmm.
Tennene hans løp i vann. Blåbærsuppe til forrett, og til hovedrett..... Han luktet en gang til.. Jo da. Gratinerte mygg! Nam nam.

Kjøkkenvinduet på Nisseknatten var åpent, for å lufte ut mat osen, for de hadde ikke kjøkkenvifte, og andre moderne bekvemmeligheter på hytta. Ungene hadde klaget over dette, mer enn en gnag, mens de bodde hjemme. Spesielt Marius, som likte å ha det " lettvint", som han kalte det. Helene, derimot hadde alltid satt mer pris på tradisjoner: Marius hadde endret meningene en hel del, etter at han hadde møtt, og forlovet seg med Signe.

Marianne smilte for seg selv, der hun kikket ut på Ola som nærmet seg. Om noen år var det kanskje barnelatter å høre på Nisseknatten igjen. Signe og Marius hadde forkynt at de planla bryllup. Og siden Signe var alene i verden, hadde de to blitt enige om å bygge sommerhytte på Nisseknatten.

Marianne var kjempeglad for valget, og gledet seg allerede til fremtidige barnebarn. Ola på sin side, hadde heller ikke noe i mot slektenes gang. Men småbarn, skrikende og løpende..... Også nå som han hadde fått dreis på boksamlingen sin, og begynt å finne fram i slektens historie... Han hadde trukket familiens aner tilbake til nissen som samlet Norge til et Nisserike, Håvard den store. Nå var han spent på om han kunne komme enda lengre.

Ola kom inn og sank ned ved bordet. Det vart som om alt det gode humøret kroppen hadde boblet over med, hadde blåst bort, som en sint høststorm.
- Vemodig, utbrøt han.
Marianne skvatt. Dette var en uvant reaksjon fra Ola, og selv med hodet fylt av bryllupsplaner skjønte Marianne noe var alvorlig galt.
Ola sukket igjen.

- Hva mener du, spurte Marianne forsiktig, mens hun la hånden i panna på Ola for å sjekke om han hadde feber.
Nei. Heldigvis virket temperaturen normal.
- Det er jo siste middagen på Nisseknatten i år.....
Ola sukket igjen. Han gruet seg til ettermiddagen, da Marius skulle komme sammen med snekkeren Erik Bever for å se på tomta til den nye sommerhytta. Han gruet seg så ille, at han ikke en gang kunne svelge en eneste liten skje av Mariannes herlige blåbærsuppe som duftet mot ham fra tallerkenen.
Ola skjøv tallerkenen til side, og Marianne strøk ham mykt over kinnet:
- Hva er i veien, vennen?
Forskrekket kjente hun at hånden hennes stoppet et par tårer i fritt fall nedover Olas kinn. Dette gjorde at Mariannes bekymring gikk over i redsel, for tårer var noe Ola sjelden felte.
- Vennen... Nå forteller du meg hva det er....
Hun grep hånden hans
- Er du syk? Nå skremmer du meg skikkelig!!!
Ordene fløy ut av munnen hennes som en sverm av hissige mygg.....

Ola snudde seg mot Marianne, og boret ansiktet inn i skjorteblusen hennes. Så kjent, så godt og trygt. Han svelget tungt et par ganger, så kom det:
- Jeg liker ikke forandringer!!
- Også jeg som ertet Håkon Ekorn slik i våres.: Så er jeg akkurat maken.

Marianne lo en lettet, trillende latter i lettelse. Gjennom et langt samliv visste hun at Ola ikke kunne fordra forandringer, og hun hadde som oftest gjort sitt ytterste for å skåne ham når endringer var i anmarsj. Men denne gang hadde hun ikke vist det. Men noen planer hadde hun lagt. Planer hun hadde involvert Erik Bever i, og som skulle være klare i god tid før neste
sommer.

Tallerkenene ble skjøvet til side. Så ruslet Marianne bort til kjøkkenskapet og fant fram en stor rull papir, som hun rullet ut over bordet. Ola registerte forbauset at rullen avslørte en tegning av huset deres.

- Jeg håper du kommer til å like neste sommer, like godt som denne. Og som alle somrene før denne, sa Marianne.
Angrende la hun til:
- Er så lei meg, vennen, for at jeg ikke har vært flink nok å la denne forandringen i livet vårt, sli like lett som de foregående.
Ola bare stirret. Han fikk ikke fram en lyd.

Marianne bare smilte, og begynte å forklare planen sin om et tilbygg på hytta. Et tilbygg som skulle romme et bibliotek og kontor til Ola, og et atelier til henne selv. Plasser hvor de kunne trekke seg tilbake og jobbe med hobbyene sine, uten å være redd forstyrrelse av store, eller små nisser.
Deretter la hun fram tegningen av hytta til Marius og Signe. Ei hytte som lå i passende avstand, slik at Ola og Marianne ikke ville bli forstyrret av rop, eller gråt. Men nær nok til at alle lett kunne komme på besøk til hverandre.

Ola bare så og så. Tårene trillet igjen nedover kinnene hans. Men nå reiste han seg og gikk bort til Marianne og gav henne en kjempestor klem., og sannelig kysset han henne også. Midt på munnen, før han sa:
- Du er alle tiders, Marianne. Det finnes ingen nisse som har en så herlig kone som meg! Nå gleder jeg meg til neste sommer, og til alle somrene som kommer!!
Marianne kysset Ola tilbake, og endelig kunne de sette seg ned og spise middag. Selv om middagen var iskald, smakte den fortreffelig, for de to hadde ikke lenger noen bekymring i livet.


Men Bestemor begynte få bekymringer… For etter den tredje opptreden på TV, så begynte ukebladene og avisene ønske seg intervjuer, for å bli mer kjent med denne kvinnen med et kjempetalent for å fortelle historier…
Sam gjorde en kjempejobb med å passe huset, og fikk merkelig nok, god hjelp av katten Håkon. Jordkatten Kikka hadde glidd inn som en naturlig del av flokken, og var den som var mest skeptisk til mennesker, eller dyr som nærmet seg Bestemors bolig.


10. Skattejakten
Det var ikke bare journalistene som jaktet på en skatt. Det ble også en skattejakt som ble utgangspunktet for Bestemors neste eventyrstund:

Lise var sur og sinna. Sparket med beina og hylte. Hun VILLE ikke flytte. I hele sitt liv, 5 år, hadde hun bodd på Stovner i Oslo. Der bodde vennene hennes, også. Paul, Fariba, Helga, Sahan og Jenny.
Lise hadde sagt mamma og pappa kunne flytte alene. Hun kunne jo bo igjen i leiligheten.. Da hadde mamma og pappa ristet på hodet og ledd høyt. Hun var altfor liten til å bo alene.
Men Lisa ville ikke gi seg. Hun kunne jo flytte in til en av vennene sine da, og hadde ramset opp alle fem. Men heller ikke det, ville mamma og pappa høre på. Og i dag var altså dagen for flytting.

Pappa skulle jobbe som lærer på en skole i Risør, mens mamma hadde fått jobb som journalist i Tvedestrandsposten. De skulle flytte inn i et gult hus, hadde pappa sagt. Gult var yndlingsfargen til Lisa, men det hjalp da ikke noe. Vennene ville jo ikke være der…

Alle møblene hadde blitt båret inn i den store flyttebilen, som hadde kjørt av sted. Nå skulle mamma, pappa og Lisa kjøre etter. Pappa plukket opp Lisa fra gulvet i det som hadde vært rommet hennes. Hun sprellet som en ål, men pappa var sterk, og hadde ikke noe problem med å bære henne ned i den grønne jeepen til familien. Der satte han henne i barnesetet, og satte på henne sikkerhetsbeltet.
- Nå kjører vi, sa han til mamma, og satte seg inn i passasjersetet foran.

Lisa hadde gitt opp å skrike og hyle. Det gjorde vondt i hodet og halsen. Men sur, det skulle hun ikke slutte å være. Mamma og pappa lot som om de ikke merket henne, og begynte i stedet å spille bilbingo. Det er et kjempemorsomt spill. Det går ut på at en skal være først å finne fem ting med samme farge, men det var jo litt juks da. For den som kjørte bilen, kunne jo ikke se seg så godt rundt som de som satt på.

Mamma, som kjørte, tapte tre ganger på rad, før de hadde kommet til Asker, og da synes Lise litt synd på henne. Hun likte ikke å tape selv, så hun sa til mamma ting hun så… Og snart var Lisa selv ivrig deltager i spillet.

Da de kom til litt forbi Drammen, fant de en koselig restaurant og stoppet for å spise middag. Da var humøret til Lisa så bra, at resten av kjøreturen gikk kjempefort. Nesten for fort, så da de svingte inn i Tvedestrand var Lise blitt LITT sur igjen. Men hun glemte det når hun så havna, og alle de gamle husene. Pappa kjørte rundt havna og opp Østerkleiv. Der fant de Øvre Lomma vei, og der, helt øverst lå huset deres. Gult, med røde vinduskarmer og dørkarmer. Akkurat som pappa hadde fortalt.

Pappa blunket til mamma, og stoppet ved postkassa.
- Hopp ut her, du Lisa, sa han. Også ser du om det er noe post til oss.
- Pappa, du tuller. Hvordan kan det være post til oss, når vi flytter inn i dag?
Pappa svarte ikke, men bad i stedet Lise hoppe ut å kikke etter.
- Vi kjører opp til huset og parkerer der. Så venter vi på deg, ok?
- Ok, svarte Lisa og hoppet ut av bilen.

Postkassen var gul, den og, med et rødt felt, hvor en skulle ha navnet på de som eide postkassen. Navnefeltet var tomt, men snart ville navnene til mamma, pappa og henne selv stå der.
Lokket på kassen var ikke helt lukket. Kunne det være noe der? Det kilte litt i magen til Lisa. Hun var ikke vant med en postkasse med lokk. I blokka hadde det vært masse postkasser i veggen i første etasje, og så hadde alle de som bodde der hver sin nøkkel. Med nøkkelen kunne de låse opp døren til sin egen lille postboks. Men postbudet kunne åpne alle dørene på en gang!

Lisa løftet lokket forsiktig og der lå det en stor konvolutt. En konvolutt med hennes navn på, i store bokstaver. Med skjelvende hender trakk hun opp konvolutten. Smalt lokket på kassen, og løp opp til huset hvor mamma og pappa ventet.

Mammaen og pappaen til Lise satt på trappen og ventet på Lise, og smilte fornøyd til hverandre, da hun kom løpende mot dem.

- Mamma og pappa! Det var et brev. Og det er til MEG.
Lisa hadde nesten ikke pust igjen da hun kom fram til foreldrene, og fingrene ville fungere skikkelig. Så hun fikk ikke opp konvolutten. Frustrert snudde hun seg mot pappa, og han gav en hjelpende hånd, og endelig fikk de opp konvolutten, og Lise trakk ut et brunt, litt tykt ark, som hadde ujevne kanter.

Lise kikket lenge på arket. Med store bokstaver stod det SKATTEKART, og under var det tegnet et kart.
- Hvor er dette hen? Kan vi dra av sted å finne skatten?
Pappa blunket til mamma, som smilte tilbake.
- Ja, sa mamma. Det kan vi.
Lise løp bort til bilen, og hoppet utålmodig opp og ned.
- Kommer dere ikke da??

Mamma og pappa kikket smilende på hverandre.
- Vi skal ikke ta bilen, sa pappa.
- Skatten er her på Østerkleiv.
- Her? Med mange andre hus rundt?? Også har ingen funnet skatten??
- Ja, svarte pappa.
- Det er nettopp det som er så stilig, la han til.

Lise ruslet bort til trappa igjen.
- Hvordan da, pappa, spurte hun
- Sett deg her nå, sa pappa, og gjorde plass til henne.
Sammen studerte de tre kartet og fant huset sitt. Derfra skulle de gå 60 meter nedover veien.
- Hvordan finner vi ut hvor mange meter vi går da, sa Lise, litt oppgitt
Lises pappa spratt opp.
- Jeg har et målebånd i bilen. Det er akkurat 2 meter. Måler vi med det 30 ganger, så har vi gått 60 meter.
- Å ja, jublet Lise, lettet over at ting endelig gikk i positiv retning!

Den lille familien startet skattejakten sin. De seksti meterne skulle måles fra porten til huset deres. Da de stoppet, stod de utenfor et koselig rødmalt hus.
Lise dro pappa ivrig i armen.
- Hva gjør vi nå, pappa???
Lises pappa kikket på kartet.
- Nå skal vi gå 6 meter i den retningen, sa han og pekte inn porten mot det røde huset.
- Inn dit.. Lise så forbauset ut.
- Jammen der bor det noen!
- Det gjør det, svarte Lises pappa,
- Men vi får følge anvisningene på kartet, og så får vi tilby de som bor her å dele skatten med oss da vet du.
Lise tenkte seg om litt, men nikket fort. Hun likte å dele. Og skatten fristet.

Mamma og Lise hjalp hverandre å måle to meter opp tre ganger.
Pappaen til Lise gikk bak de to jentene sine og leste kartet, og hjalp dem å telle.
Da de hadde målt opp de siste to meterne stoppet målebåndet, kant i kant med trappa.

- Pappa.. Detter er rart…. Lise var litt betenkt.
Mammaen til Lise sa seg enig.
- Hva er neste punkt nå, spurte Lises mamma
- Tre skritt rett fram, sa Lises pappa.
- Opp trappa, ville Lise vite.
- Ja, sa pappaen hennes.
- Det er eneste mulighet, la han til og smilte lurt.

Tre skritt… Det var opp de tre trappetrinnene til inngangsdøra.
Igjen stoppet Lise og snudde seg mot foreldrene.
- Det er bare et punkt igjen, forklarte Lises pappa.
- Hva da?
- Ring på døra, sa Lises pappa.

Lise gjorde som pappa sa, og snart hørte hun løpende føtter innefra huset, og døren gikk opp. Og der på trappa stod ei jente, som var like stor som Lise selv.
- Hei, sa jenta.
- Hei, sa Lise litt forundret.
- Vi har et skattekart, sa hun og pekte på mammaen og pappaen sin.
- Det vet jeg, sa jenta og lo.
- Pappaen din og pappaen min lagde det sammen. De jobber på samme sted. Og så er jeg fem år, akkurat som du.
Lisas pappa tok ordet, og sa:
- Den jenta heter Marit.
Lisa så litt forvirret ut
- Men hva med skatten da??

En dame og en mann kom innen fra huset og stilte seg bak Marit. De hadde hørt hva Lise sa, og mannen svarte:
- Vennskap er en skatt. Og det er et godt vennskap pappaen din og jeg håper dere to skal få.
Lise smilte og gav Marit en god klem. Livet i Tvedestrand var plutselig blitt lysere, og i høstferien hadde noen av vennene i Oslo lovet at de skulle komme på besøk.
Livet var slett ikke ille, så lenge en hadde gode venner!!

Og etter endt eventyrstund på rådhuset gikk Bestenor alltid hjem til sine tre gode venner. Sam, Håkon og Kikka. Og til e-post kontakt med alle sine venner i Eventyrland.


11. Sultne venner
Vinteren nærmet seg, og Bestemor hadde gått til innkjøp av solsikkefrø, meiseboller, og annet snadder til småfuglene ute. Det hadde ikke begynt å snø enda, men det var kaldt i lufta, så det
kunne ikke vare lenge nå. Og med tankene så opptatt av småfuglenes vinterforskyning, ble det en historie om sultne venner i ukas Eventyrstund:

Desember hadde sneket seg ned over Sørlandskysten med t vått teppe av regn, og atter regn. Petter Grønnfink og Geir Dompap var på jakt etter et sted de kunne slå seg ned for vinteren. De hadde rotet og lekt til langt på høsten. Tross at var de født samme vår.Og livet skulle nytes.
Men nå var det vinter og de to vennene var nødt å finne et greit sted å holde hus for vinteren. Et sted der det bodde snille mennesker som satte ut mat, ikke hadde for mange katter og som ville ha husleie i form av sang,

Første stopp på turneen var et trivelig rødt hus på Gjerstad, Rett ved ei stor furu... Men au.. Der bodde det ekorn, og selv de to uerfarne vennene, visste at ekorn ikke er noen gode naboer for fugler.
Turen gikk videre. På Åmli fant de en gård. Stort hvitt hus, og en rød låve. I bjørka hang det allerede meiseboller, en automat med solsikkefrø og en halv kokosnøtt.
De to vennene satte seg ned i bjørka opg tok en liten hvil. Var borte og smakte på meisebollene og solsikkefrøene, og fløy opp til en høyere grein for å prate.
- Her virker det ok, sa Geir, og bruste med fjærene.
Petter kikket seg rundt, og bruste litt i fjærene....
- Skeptisk.. Ser du ikke katta som ligger og sover på fjøstrappa?
- He he, flirte Geir. Gammal og tjukk han der, og pensjonert. Må minst være 10 år , eller noe.

Petter kikket seg nøye rundt... Så. på bakken. Under fuglebrettet.. En sylslank ravnsvart katt, smøg seg sakte mot en liten spurv.
Petter sendte ut en varseltone, og heldigvis , spurven fløy opp i tide.
Geir skvatt, og det var bare så vidt han ikke falt ned av greina.
- Hva i all verden? Skal du skremme hjertefeil på meg???!!!??
Petter plystret beroligende..:
- So, so. Det går over det.
- Men kikk ned på han Svarteper der du. Han hold just på å ta Joanna Gråspurv til middag.
Geir kikket ned , og var på vingene i samme sekund.
- Vi drar, sa han bestemt.
- Her kan vi ikke være!

Snart var de to på vingene igjen. Denne gang var det Tvedestrand, som var stoppested. De to vennene kunne ikke bli enige om det var verd å fly nedom en by, eller ikke. Men Geir vant. Og de begynte sin leiting i Brunåsen. Det ene huset etter det andre ble forkastet, inntil de kom ned til havna. Etter en prat med Hans Kjøttmeis og Helga Blåmeis tok de en tur ut i Bakkeskåt. Det skulle, etter det de to meisene kunne fortelle, være trivelige hus der. Trivelige hus med kjekke folk som gav MAT, også var det ikke for mange katter. Joda. Det var NOEN, men de var elendige jegere.

Litt oppe i lia. Nesten ytterst på Bakkeskåt fant de to vennene et tett fint grantre, hvor det var finfin ly for vær og vind. Så gikk de på matjakt, og fant at det var ikke bare ET, men mange hus , som hadde fuglebrett, meiseboller, kokosnøtter og annet snadder for sulte fugler. så vinteren var reddet for Petter, Geir og alle de andre sultne fuglene.

Og vet du... Petter og Geir ber meg hilse til dere alle sammen og si det er viktig å huske på småfuglene om vinteren, avsluttet Bestemor.


12. Sam møter H.C Andersen
Tidlig en tirsdag morgen ringte Bestemor spesielle telefon. Ikke den som hun snakket med folk i Norge på, men den som hadde en spesiell linje til Eventyrland. Søvnig tok Bestemor av røret, og sa hallo.
- Hei, Bestemor, sa en munter stemme i den andre enden.
- God morgen, konge, sa Bestemor, overrasket.
- Da du reiste ut på oppdraget, så lurte du på hvor lenge du måtte bli på jorden, sa kongen.
- Nå kan jeg fortelle deg at du har gjort en enorm jobb. Miljøtrusselen her er over, og trollmannen Franklin sender en spesialmodul for å hente deg og dyrene i morgen, etter eventyrstunden.
- Det var overraskende, og gode nyheter, sa Bestemor.
- Har denne modulen også plass til den stakkars jordkatten, Kikka?
- Ja, bekreftet Kongen.

Bestemor ble stille en stund, før hun sa:
- Det har vært et spennende men også koselig oppdrag. Er det noen sjanse at jeg kan komme tilbake?
- Ja, sa Kongen. Jeg har bestemt at hvert fjerde menneskeår, skal du tilbake, for å holde miljøet her i sjakk,
- Flott sa Bestemor,
- Det ville være ille om jeg hadde mistet all kontakt med nye venner, her nede,
- Du har jo Eventyrpost, sa kongen, og la til at gjennom bøkene ville hun også kunne holde kontakt med sitt store publikum.

Da kameraene kom på, og Bestemor satt godt til rette i stolen i det store teltet på brygga, så sa hun:
- I dag er det siste dagen jeg har Eventyrstund her sammen med dere. Jeg kommer til å reise vekk sammen med mine firbente venner, for å samle nye eventyr. Da jeg har funnet nok flotte historier som jeg kan dele med dere, så kommer jeg tilbake.

Akkurat denne dagen hadde ordføreren selv, tatt turen til rådhuset. Som så mange andre likte han eventyr og historier. Og denne dagen hadde han bestemt seg for å gi Bestemor en spesiell pris, Årets forteller, som han hadde satt i gang sammen med kultursjefen og hotelldirektøren.
De tre stod sammen i et hjørne av salen. Skulle de miste Bestemor??
Men de fikk ikke tid til å tenke mer, før Bestemor startet dagens historie:
- Sam er min store, snill, tri-color collie. Tri-color , det betyr at han har tre farger det. Svart, hvitt og litt brunt. Når han rusler rundt i byen vi bor, så ser han mye. Møter mange hyggelige mennesker, og dyr. Og når vi kommer hjem vil han gjerne prate om det han har sett.
En dag ble han veldig forbauset. For han hadde hørt at jeg snakket om en mann som var en flink eventyrdikter. Hadde hørt meg fortelle at HC Andersen var en av de beste til å fortelle historier. Ved siden av Anne Cath Vestly og Alf Prøysen da.
Da vi kom opp til en av de koselige små butikkene i byen vår,kom damen som eier den ut, og lurte på om vi ville hilse på barnebarnet hennes.
- Klart sa jeg. Og bad Sam sette seg ned, for at ikke den vesle gutten skulle bli skremt.. Men skremt, det var lysluggen ikke i det hele tatt. Med et stort smil kom han ut av butikken og sa; - Jeg heter HC Andersen og er tre år!

Da Sam satte seg ned, dyttet han bort i meg, og jeg skjønte hva han mente, men der og da kunne jeg ikke forklare. Måtte passe på at Sam og HC fant tonen. Og det gjorde de!

Jeg tilbød HC å gå en luten tur med Sam og meg, slik at de to kunne bli bedre kjent. Mamma og pappa til HC hadde da kommet ut av butikken, og kikket forskrekket på meg, men bestemoren til HC skjønte hva jeg hadde i tankene, så hun gav klarsignal.
HC fikk leiebåndet. Sam fikk beskjed om å gå PENT. Han gav meg et furtent blikk. Akkurat som om han ikke alltid gjorde det??
- Men nå er det enda viktigere, sa jeg.
Da kikket han bort på HC og logret. Jeg grep lenka på midten, for å ha kontrollen. Ville jo ikke at noe skulle skje den lille sjarmøren, eller Sam

På den korte turen fortalte jeg at Sam var på vei for å tisse. Det var jo soleklart det. Og HC forkynte stolt at han tisset på potte inne. Og snart var han så oppslukt av Sams behov at han flere ganger stoppet meg fra å gå videre.Jeg smilte litt. Mintes meg selv som liten, når jeg fikk medansvar for en hund, eller en hest.

Tilbake ved butikken til HC sin bestemor løp han bort til henne, mammaen og pappaen for å fortelle de at HAN hadde luftet Sam! Men at Sam ikke fant noe fint sted å tisse!!
Jeg kikke på Sam. Men han satte seg ned og smilte fra øre til øre, som bare Sam kan gjøre. Så ut til at han moret seg like godt som jeg selv.
Men jeg måtte videre og sa:
- Det var moro å hilse på dere alle sammen. Men nå må vi videre. Sam skal tisse.

- Kan han ikke tisse her da?? HC satte opp et strålende fjes, som kunne smelte all snøen i gatene rundt oss.
- Her er det jo fint, for butikken til bestemor er her... Også kan Sam være her når vi skal gå...

Jeg satte meg ned på huk og sa at vi måtte nok gå LITT lenger, for Sam trengte også å trimme beina sine. Men lovte at vi kanskje kom tilbake en annen gang han var på besøk i bestemors butikk.
HC var fornøyd med dette tilbudet. Og vinket glad da vi gikk vidre.

Men nå var det Sams tur Han begynte å brumme og jeg visste at snart var han i ferd med å snakke om dagens opplevelser.
- Vent litt da, sa jeg.. Vi er snart nede på brygga. Der kan vi prate i fred. Så kan vi løpe ut på Solveien. Der er vi også sikker på at det ikke er noen som hører oss.
For Sams og mine samtaler.. De er bare våre. Det er ingen som ville tro sine egne ører, om de hadde hørt han snakke. Og spørre meg om ting!

Da vi rundet hjørnet ned mot brygga, spurte jeg om Sam ville bortom endene. Han ristet på hele seg, og det var klart at NEI. Ikke akkurat nå.
Så vi forsvant rundt Rådhuset og da vi passerte Vertshuset kikket jeg rundt meg og sa:
- Sett i gang.

Jeg hektet lenka av Sam, og han løp foran ut mot Solveien. Men der det pleier å være en benk om sommeren, stoppet han, og så kom det :- Du sa at HC Andersen var en voksen mann!
Han stirret forundret på meg.
- Ja,, sa jeg. Det har vært en voksen mann som het HC Andersen.
- Jammen, Sam funderte litt...
- Han var jo en mennskevalp?
- Ja, sa jeg.
- Denne HC Andersen, er det du kaller menneskevalp
- Men hans mamma og pappa ville kalle ham Hans Christian, som dikteren. Og siden det er langt for en liten pjokk å si, så blir det HC. Dikteren HC Andersen, han har vært død i mange år. Men det mange ganger mennesker setter det samme navn, eller et lignende på en ny baby. Om de kjenner, eller har kjent et menneske med samme navn. Da sier man at babyen er oppkalt etter...
Sam tenkte litt.
-Da skjønner jeg, sa han og så spratt han opp og lekte villmann rundt meg en stund. Deretter satte vi lenka på, og han gikk på toalettet. Så tuslet vi hjem til katten Matthijs , luringen som tror han er sjef i huset vårt, og som også er oppkalt etter noen.
Applausen ville ingen ende ta, da Bestemor avsluttet historien. Og foran, sammen med mamma, pappa og bestemor stod HC selv og strålte som ei sol. Tenk HAN var i et eventyr!


Ordføreren kom besluttsomt inn fra siden, med en halvmeterhøy statue av en nisse i hånden.
- På vegne av alle oss i Tvedestrand, små og store, utnevner jeg Bestemor til Årets forteller, og Årets Tvedestrandsboer.
Han rakte statuen til Bestemor og fortsatte:
- Så kan jeg glede vår venninne med at vi i kommunen har tatt over skjøtet på huset Bestemor leier i Bakkeskåt, og det står til hennes disposisjon, når hun måtte ønske å komme tilbake.
Bestemor neide, og takket. Så var det tid for å takke alle de frammøtte, før hun ruslet ut i Bakkeskåt for siste gang, i dette besøket på jorden. Kongens løfte at hun skulle få komme tilbake ringte i ørene hennes, men hun savnet huset sitt i Eventyrland også. Og da hun så modulen til Franklin stå på verandaen var det en lettelse å vite at hun, Håkon, Sam og Kikka skulle hjem. Hjem for å se hvordan det var i Eventyrland, og for å se om Håvard og Anne hadde småtroll på vei.

Og ser du en lysende kule over himmelen.. Så er det nok Bestemor som er på vei tilbake til jorden og basen i Tvedestrand med nye historier.